Mir – romstasjon – Store norske leksikon (original) (raw)

Mir. Forenklet skjematisk tegning av romstasjonen. Nederst: Hovedseksjonen med interiør.

Mir var en forholdsvis stor sovjetisk/russisk romstasjon som var i drift fra 1986 til 2001. Fullt utbygd omfattet romstasjonen blant annet en kjerneseksjon og fem spesialseksjoner, hvorav Kvant 1 var aksialt tilkoblet mens de øvrige – Kvant 2, Kristall, Spektr og Priroda – dannet et kors ved radial tilkobling.

Faktaboks

Etymologi

russisk ‘fred’

Romstasjonen ble egentlig konstruert for en operasjonstid på fem år, men var frem til 27. august 1999 nesten kontinuerlig bemannet. Mange av besetningsmedlemmene hadde lange opphold (det lengste bortimot 438 dager), og det ble utført betydelige mengder mikrogravitasjonsforskning.

Russland hadde inntekter av bilaterale samarbeidsavtaler som tillot andre lands romfarere å besøke stasjonen for å utføre ulike eksperimenter, for eksempel åpnet Romferge/Mir-avtalen med den amerikanske romorganisasjonen NASA for en rekke besøk av romfergen Atlantis og forholdsvis lange opphold av amerikanske astronauter. Disse oppholdene gav amerikanerne muligheter for lengre tids mikrogravitasjonsforskning, dessuten kompetanse som kom til nytte ved konstruksjon, bygging, montering og bruk av Den internasjonale romstasjonen. Vanlig utskiftning av særlig russiske mannskaper skjedde med romfartøyer av typen Sojus, mens forsyninger ble brakt opp og avfall ned i en destruktiv tilbakevending med ubemannede Progress-romfartøyer.

Slitasje førte til at det i siste halvdel av 1990-årene ble reist spørsmål om mannskapenes sikkerhet. Spesielt vanskelig var situasjonen i første halvår av 1997, med blant annet annet branntilløp, problemer med oksygenproduksjonen og lekkasje i kjølesystemet. 25. juni inntraff dessuten et sammenstøt med forsyningsromfartøyet Progress M-34 under prøving av et nytt, automatisk koblingssystem. Sammenstøtet førte til en liten punktering av trykkskallet i Spektr pluss skader på solcellepaneler. Tross omfattende forsøk på reparasjoner måtte spesialseksjonen forbli avstengt.

Selv med inntektene ble det etter hvert klart at Russlands anstrengte økonomi ikke ville tillate driften av en teknisk svekket Mir samtidig med at forpliktelsene overfor Den internasjonale romstasjonen skulle ivaretas, og det ble egentlig bestemt at den russiske stasjonen i juni 1999 skulle tas ned i en kontrollert, destruktiv tilbakevending. Russerne håpet imidlertid fortsatt å kunne skaffe midler til i hvert fall en begrenset videre drift ved én eller flere sponsorer, innsamlingsaksjoner og så videre, og tidlig 2000 kom det inn penger, blant annet fra en amerikanske investor, som muliggjorde oppskytningen av en ny tomanns besetning. Også Progress-forsyningsfartøyer ble skutt opp ved hjelp av utenlandsk kapital kanalisert gjennom det nederlandskbaserte selskapet MirCorp. Bidragene var imidlertid ikke store nok for varige løsninger, og med nye tekniske problemer ble det besluttet at Mir måtte ned.

Den kontrollerte, destruktive tilbakevendingen ble gjennomført 23. mars 2001 og var vellykket; ingen skadevirkninger ble rapportert etter at de første vrakrestene kom ned i det sørlige Stillehavet mellom New Zealand og Sør-Amerika ca. klokken 06.59 norsk tid. Den innledende oppbremsingen ble gjennomført ved bruk av motorene på et tilkoblet Progress-romfartøy fullastet med drivstoff. På forhånd var størst bekymring knyttet til muligheten for en datamaskinfeil om bord i Mir, slik at romstasjonen mistet orienteringen eller fikk svikt i strømforsyningen. Anslagsvis 45 tonn overlevde nedfarten, men anrettet altså ikke skade. For mange russere var det nok tungt at det siste synlige symbolet på en tidligere storhetstid i rommet forsvant.

Viktige elementer

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer