Mjøsa – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Mjøsa

Region

Innlandet, Akershus

Kommune

Lillehammer, Gjøvik, Ringsaker, Hamar, Stange, Østre Toten, Hurdal, Eidsvoll

Viktigste tilløp

Gudbrandsdalslågen

Viktigste utløp

Vorma

Areal

369 km²

Reguleringshøyde

119,33-122,94

Dybde

453 m

Magasinvolum

1312 millioner m³

Volum

56 kubikkilometer

Mjøsa har avløp til Vorma ved Minnesund.

Mjøsa er en innsjø på grensa mellom Innlandet og Akershus fylker. Den er Norges største innsjø, og dekker et areal på 369 kvadratkilometer, har en lengde på 117 kilometer og ligger 122 meter over havet.

I sør er Mjøsa 2–3 kilometer bred, og i den nordlige delen mellom Gjøvik og Lillehammer jevnt cirka 2 kilometer bred; mellom disse områdene vider den seg ut og har en største bredde på cirka 15 kilometer (Totenvika–Hamar). Med største dyp på 453 meter er Mjøsa Norges fjerde dypeste innsjø. Det er også Europas fjerde dypeste innsjø.

Mjøsa ligger i en gammel dal, muligens i en geologisk svakhetssone. Dalen er utgravd av isen gjennom flere istider til en fjordsjø med terskel ved Minnesund. Hovedtilløpet er Gudbrandsdalslågen; avløpet Vorma knytter Mjøsa sammen med Glomma. Mellom Neshalvøya og Hamar går Furnesfjorden mot nord. Utenfor enden av Neshalvøya ligger Helgøya. Ved Mjøsa ligger byene Hamar, Gjøvik og Lillehammer. På begge sider, Hedmarken i øst og Toten i vest, ligger mjøsbygdene, som hører til de mest fruktbare jordbruksdistriktene i landet.

Fiskebestand

Fisket etter Mjøsas storørret er i vekst.

Lågåsildfisket var tidligere et betydelig matfiske i Mjøsa. Bildet er tatt ved Vingrom i 1901.

Mjøsa er rik på fisk, spesielt lagesild, sik, ørret, abbor og gjedde. Foruten de nevnte artene finnes harr, krøkle, hork, lake, mort, vederbuk, gullbust, laue, karuss, brasme, ørekyt, nipigget stingsild, steinulke, hornulke og elveniøye, i alt 20 arter. Mjøsa er den eneste kjente lokaliteten for hornulke i Norge.

Fisket etter lagesild (lågåsild) har lange tradisjoner, men interessen for dette fisket er mindre enn tidligere. Fiske med dregg (sluk) fra båt etter Mjøsas storørret er fortsatt en populær fritidsaktivitet. Ørreten gyter i flere av Mjøsas sideelver (mest kjent er hunderørreten) og vokser seg stor i Mjøsa. Ørretbestanden i Mjøsa ble redusert på grunn av reguleringer i elvene og på grunn av forurensning, men ulike forvaltningstiltak gjør at fisket i dag er godt.

Regulering og flom

Man regulerte Mjøsa opprinnelig for å gjøre Vorma seilbar mellom Eidsvoll og Mjøsa i forbindelse med åpningen av Hovedbanen; senere kom fire reguleringer ved Svanfossen i 1961. Laveste regulerte vannstand tilsvarer den naturlige lavvannstand. Mjøsa er vintermagasin for kraftverkene i Glomma.

Mjøsa når sin høyeste vannstand normalt tidlig i juni, under snøsmelting i øvre deler av nedbørfeltet (Ottaflommen). Høstflom kan forekomme, men er sjelden. Den største flommen som er kjent i historisk tid, var Storofsen i 1789.

De største kjente flommene i Mjøsa

Mjøsa sett fra lufta, retning nordover. Sør for Helgøya (midt i bildet) er Mjøsa på sitt bredeste, ca. 10 km. Hamar i bakgrunnen til høyre, Gjøvik til venstre. Nordre del av Mjøsa er normalt islagt; sør for Gjøvik er Mjøsa ofte åpen om vinteren som en følge av stigende luft- og vanntemperatur.

Miljøtilstand

Nordover fra Minnesund er Mjøsas østbredd sterkt preget av jernbane- og vegutbygginger.

Fra 1950-tallet og spesielt utover på 1960-tallet ble Mjøsas vannkvalitet stadig dårligere. Da det oppstod kraftige oppblomstringer av cyanobakterier (blågrønnalger) i 1975–1976, ble situasjonen vurdert som kritisk. Årsaken til problemene var en stadig økende belastning av næringsstoffer fra jordbruk, befolkning og industri.

Mjøsaksjonen i perioden 1973–1980 og videre tiltak for å redusere forurensningstilførslene var avgjørende for å bringe Mjøsa tilbake til en akseptabel eller nær akseptabel tilstand. Dette har i hovedsak vært situasjonen de fleste årene etter cirka 1990. Mjøsaksjonen omfattet bygging av større og mindre kloakkrenseanlegg, anlegg for håndtering av husdyrgjødsel i jordbruket, samt holdningsskapende arbeid.

Mjøsa overvåkes kontinuerlig av Norsk institutt for vannforskning. I 2018 ble det for første gang gjort målinger av mikroplast i bunnsedimenter. Prøvene viste vesentlig høyere verdier utenfor Hamar og andre befolkningssentra enn i dypvannssedimentene.

Mjøsa er blitt varmere som følge av klimaendringer. Middeltemperaturen i juni–oktober har økt med om lag 1,9 °C fra 1972 til 2017. Et varmere klima vil redusere isleggingsperiodene og øke tilførsler av næringsstoffer, tarmbakterier, partikler og organisk stoff fra nedbørfeltet. Dette vil endre lysforhold, sirkulasjonsforhold og produktivitet, og dermed også påvirke vekst og utvikling av alger, planter og dyr i Mjøsa.

Samferdsel

"Mjøsfergen II" og "Skibladner" ved Gjøvik brygge. Foto trolig fra 1930-tallet.

Til alle tider har Mjøsa vært en viktig kommunikasjonsåre; folk og gods er blitt rodd og seilt mellom de folkerike bygdene som kranser innsjøen. Rutegående transport ble først mulig med overgang til dampskip. Det første dampskipet på Mjøsa var Jernbarden, som kom i trafikk mellom Lillehammer og Minnesund i 1841.

Jernbanen til Eidsvoll i 1854 brakte Mjøsbygdene nærmere markedene for jordbruksprodukter i hovedstaden, og utviklingen av handel og reiseliv førte etter hvert til flere rutegående dampskip både på langs og tvers av fjorden. Skibladner kom i drift i 1856. I dag er dette den eneste rutegående båt på Mjøsa.

Med jernbanens forlengelse til Lillehammer i 1894 ble behovet for nord-sørgående båttransport mindre, mens økende biltrafikk på 1900-tallet skapte et behov for bilferger mellom øst- og vestsida. Mjøsferga mellom Ringsaker og Gjøvik kom i drift i 1923, mens Hamar–Kapp-ferga ble satt i trafikk i 1951. Videre utbygging av vegnettet reduserte trafikkgrunnlaget for bilfergene; Hamar–Kapp-ferga ble innstilt i 1970, og med åpningen av Mjøsbrua i 1985 var det snart slutt for Mjøsferga.

Navnet

Mjøsa er beskrevet og besunget i litteraturen fra Wergeland til Prøysen. Hauk Aabels opplesning av Kristian Krohgs tekst "Isen på Mjøsa" er en radioklassiker.

Den norrøne forma Mjǫrs, urnordisk *Mersu, kommer sannsynligvis av den fellesgermanske verbforma *mer‑/*mar-, 'knuse'. Navnet kan vise til de store forekomstene av sand- og grusmasser ved Minnesund og langs Vorma nedover mot Eidsvoll. Et tapt elvenavn *Mors har gitt opphav til bynavnet Moss og den danske øya Mors, hvor det også finnes sand- og grusmasser i omgivelsene.

Dybdekart

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

• Selstad, Tor & Arve Stensrud: Den store Mjøsboka : vannet – landet – folket, andre utgave, 1991. Les i Nasjonalbiblioteket.

• 
  Mjøsa sett mot nord med Skreia til venstre. Tangenvika i forgrunnen.

Kommentarer (1)