Numa Pompilius – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Numa Pompilius

Uttale

nˈuma pompˈilius

Numa Pompilius var etter tradisjonen den andre kongen i Roma, og skal etter den etablerte kronologien ha regjert i perioden 715–672 fvt. Den romerske kongetiden (tiden frem til 510/509 fvt.) er imidlertid uten pålitelig kildemateriell og omfattet av spekulasjoner og mytologi, så vi er ikke sikre på om det har eksistert en konge i Roma under det navnet, hvor lenge han regjerte eller hva han utførte.

Numa Pompilius var uansett i ettertid berømt for sin fromhet og visdom, og er tegnet som en kontrast til forgjengeren, bygrunnleggere og slåsskjempen Romulus, og den krigerske etterfølgeren Tullus Hostilius. Han er kreditert for å ha reist templet til Janus, hvis dører skulle stenges når det var fred, noe han mente de barske romerne tidvis kunne trenge. Han skal etter tradisjonen også ha innstiftet flere religiøse institusjoner (vestalinner, augurer og flere presteskap) og hatt nymfen Egeria som rådgiver.

Cicero hevdet at Numa Pompilius var elev av Pytagoras og knyttet dermed romersk tradisjon til den greske kulturen, men det er en anakronisme, da den greske filosofen levde på den første halvdelen av 500-tallet fvt.