Olav den hellige – norsk konge 1015–1028 – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Olav den hellige

i live: Olav Haraldsson; Olav Digre

som helgen: Olav den heilage; Heilag Olav; Hellig Olav; Sankt Olav; St. Olav

i kongerekka: Olav 2.; Olav II

Født

995

Død

29. juli 1030, Stiklestad, begravet i Nidarosdomen

Virke

Konge

Olav 2 Haraldsson Den Hellige

Hode av Olavsstatue fra Fresvik kirke i Sogn, fra omkring 1250.

Olav den hellige

Olav den hellige bidro sterkt til kristningen av Norge. Ved tingmøtet på Moster i 1024 fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen ble som kongens tro rikets eneste tillatte religion. Kongen ble i realiteten den norske kirkes øverste leder. Bildet viser en skulptur av Olav fra Austevoll kirke som er laget omkring 1400. I kunsten vises han ofte sittende med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene han overvant.

Olav den hellige, også kjent som Olav Haraldsson, var konge i Norge i perioden 1015–1028. Olav førte rikssamlingen av landet videre og spilte en grunnleggende rolle ved innføringen av kristendommen i Norge. Størst betydning fikk han som rikshelgen etter sin død i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Oppvekst og karriere i utlandet

Helgenkongen Olav trår den unge krigerkongen Olav under fot. Detalj av alterskap fra 1200-tallet i Dädesjö kirke, Småland.

Olav ble etter sagatradisjonen født i år 995, men enkelte har foreslått at han kan ha vært noe år eldre dette. Han var sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Harald Grenske, som igjen skal ha vært sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. Farens tilnavn knytter ham til Grenland, som i vikingtiden var området rundt Norsjø i Telemark. Faren skal ha blitt drept i Sverige kort før Olav ble født. Han vokste derfor opp hos sin stefar Sigurd Syr på Ringerike. Olav hadde flere yngre halvsøsken, blant dem Harald Hardråde.

Ifølge sagaene dro Olav i vikingferd da han var tolv år gammel, til østersjøkysten, danskekysten og Nederlandene. Så langt vi kan rekonstruere hans reiser gjennom sagaer, skaldedikt og korte omtaler i europeiske kilder, dro han til Østersjøen i 1007 og herjet langs svenskekysten og var muligens involvert i et angrep på Sigtuna. Deretter reiste han til Gotland og krevde skatt der, før han ifølge én kilde overvintret i Holmgard (Novgorod). Våren 1008 herjet Olav blant annet på øya Øsel i Estland og i Finland. I løpet av sommeren satte han kursen mot Danmark, der han slo seg sammen med Torkell Høye, kjent som jomsviking og en viktig hærfører for den danske kong Svein Tjugeskjegg. Tidligere historikere har ofte forbundet Torkell og Olav med vikingangrepene på Tiel og Utrecht i disse årene, men det er mer sannsynlig at skaldediktene omtaler mindre herjingstokt i Kennemerland, sør for IJselmeer, som grev Dirk III av Holland kontrollerte.

Høsten 1009 kom Olav til England som en del av Torkell Høyes hær, og ble involvert i Svein Tjugeskjeggs kamp mot kong Ethelred 2. I 1010 deltok Olav trolig i et stort slag ved Ringmare i East Anglia, og senere i erobringen og plyndringen av Canterbury. Der ble erkebiskop Ælfeah tatt til fange for å få løsepenger for ham, men han ble senere drept av sine fangevoktere. Kong Ethelred 2 betalte en stor sum for å hindre nye angrep og for at Torkell Høye skulle gå i hans tjeneste.

Olav reiste i 1012 til Normandie der han var leietroppsfører for hertug Rikard 2. Her deltok han i flere kamper, blant annet i et slag ved Dol mot hertugen av Bretagne. Han skal i denne perioden ha reist sørover mot den iberiske halvøya, og skal ifølge sagaene ha kommet helt til Gibraltar for han snudde nordover igjen. Trolig var Olav i følge med andre normannere inn i Middelhavet til Palestina og Sør-Italia, der de i flere år hadde vært både leiesoldater og pilegrimer.

Høsten 1013 var Olav tilbake i Normandie og ble døpt i Rouen enten samme høst eller tidlig i 1014 av hertugens bror, erkebiskop Robert. Kongesagaene sier at han ble døpt allerede som barn, med Olav Tryggvason som gudfar. Denne tradisjonen er usikker, men i så fall kan Olav ha konfirmert dåpen i Rouen denne vinteren. Denne vinteren var også Ethelred 2 i Normandie, etter at kong Svein Tjugeskjegg hadde fått overtaket i England. I februar 1014 døde kong Svein, og Ethelred 2 returnerte kort etter til England, trolig med Olav i hans følge.

Olavs aktivitet i England fra våren 1014 til høsten 1015 er usikker, selv om sagaene sier han var med å gjenerobre London for Ethelred 2. Sveins sønn, Knut, hadde flyktet fra England i 1014, men fra Danmark samlet han en sterk flåte og hær som angrep England sommeren 1015. Knut fikk stadig sterkere feste i England utover høsten, men omtrent samtidig forlot Olav kampen om England og seilte over Nordsjøen til Norge.

I 1015 dro Olav med kun to knarrer til Norge. Tidspunktet var neppe tilfeldig, siden Knut den mektige hadde tatt med seg store hærstyrker til England og den norske riksstyreren Eirik Jarl var med ham. Norge var da styrt av Eiriks unge sønn, Håkon, og hans bror Svein Håkonsson jarl. Ved ankomsten til vestlandskysten kom Olav overraskende på Håkon og tok ham til fange. Han ble løslatt mot å love å dra til England og ikke komme tilbake.

Ved tildeling av medbrakt sølv og med støtte fra sin slekt på Ringerike og Opplandene vant Olav til seg flere støttespillere på Østlandet. Palmesøndag 25. mars 1016 seiret han over landets fremste høvdinger, Svein jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson, i sjøslaget ved Nesjar. Det eksakte stedet hvor dette slaget stod, har vært diskutert. Trolig er det ved Mølen og Helgeroa, sør i Vestfold. Senere samme år ble han tatt til konge på Øretinget i Trøndelag.

Kong Olavs styre

Olav den hellige

Olav 2 Haraldsson (den hellige). Treskulptur, 67 cm høy, nå i Islands nasjonalmuseum, Reykjavik, men sannsynligvis laget ca. 1450 i Lübeck. Mot slutten av middelalderen ble han fremstilt som den seirende, stående på hedenskapets drake, som hadde menneskehode med kongens egne ansiktstrekk.

Etter å ha slått ned motstanden fra høvdinger på Østlandet, fikk Olav nå ti relativt rolige styringsår, og i denne perioden førte han etter en vanlig oppfatning samlingen av Norge et skritt videre. Det som i dag er Norge var opprinnelig inndelt i mange små riker eller høvdingdømmer. Harald Hårfagre, hans sønner og sønnesønner skaffet seg kontroll over Vestlandet på slutten av 800- og begynnelsen av 900-tallet, mens ladejarlene styrte Trøndelag. Øst-Norge kjempet både norske og danske konger om herredømme over, og fra slutten av 900-tallet allierte ladejarlene seg med de danske kongene og fikk på den måten kontroll over store deler av Norge. Denne alliansen ble først utfordret av Olav Tryggvason, deretter av Olav Haraldsson.

Olavs bidrag til rikssamlingen var blant annet at han hadde herredømme over et større område enn noen norske konger før ham, la grunnlaget for et kongelig administrasjonsapparat, befestet kristendommen og konfiskerte motstandernes eiendommer slik at han økte krongodset, i tillegg til at han engasjerte seg i handel og slo norsk mynt.

Herredømme over et stort område

Olav hadde herredømme over et rike som antagelig strakte seg fra Gautelven (Göta älv) i sør til opp mot Finnmark i nord, fra Vesterhavsøyene i vest til skogene mot Sveariket i øst.

Olav var trolig den første rikskongen som sikret seg reell innflytelse gjennom nettverk i innlandsområdene på Østlandet. Han ser også ut til å ha knyttet Orknøyene og Hjaltland (Shetland) til det norske kongedømmet gjennom allianser med jarlene der. I Trøndelag synes han derimot å ha stått svakere enn lenger sør i Norge.

Administrasjon

Olav Haraldsson la etter sagatradisjonen grunnlaget for en riksomfattende lokal styringsordning og introduserte en viss funksjonsdeling i kongshirden. Han skal ha innsatt lendmenn, rekruttert fra stormanns-/storbondegruppen, i alle landsdeler og søkte gjennom sine årmenn å føre kontroll med lendmennenes politiske virksomhet. Årmennene hadde langt mindre lokal makt, og var avhengige av kongen for å beholde sin posisjon. Dermed hadde de mer å vinne ved å være lojale.

Olavs styre var likevel i stor grad avhengig av personlig bånd og vennskap til lendmennene, og ved å reise rundt i kongedømmet for å vise tilstedeværelse. Kontrollen over de ulike regionene i kongeriket gjennom årmennene var skjør, og disse kunne risikere å vekke misnøye hos de mektige lendmennene.

Ifølge Snorre ser det ut til å ha vært gjennomført en funksjonsdeling ved kongshirden i egentlige hirdmenn (militærfunksjon), gjester (politifunksjon), hirdprester og huskarer (tjenesteoppdrag på kongsgården). Dessuten kjennes fra hans tid flere ombudsnavn på hirdens styrere: merkesmann, stallare, hirdbiskop.

Innføring av kristendommen

Olavs rolle ved innføringen av kristendommen er betydelig. Ved tingmøtet på Moster, Bømlo i Sunnhordland i 1024 fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen hadde vært kjent i Norge før Olavs tid, særlig i kystområdene, men mens ladejarlene i styringsperioden fra år 1000 til 1016 skal ha latt enhver følge den troen de ville, ble kristendommen nå rikets eneste tillatte religion. Dåp, faste og gravlegging i vigslet jord ble innført, og ved unnlatelse av dette kunne man få eiendommen sin konfiskert og bli forvist til hedensk land. Det er likevel usikkert om kristenretten ble nedskrevet i Olavs tid; de manuskriptene som er bevart av kristenrettene er fra 1100-tallet og senere.

Konfiskasjoner og handel

Ved sin konfiskasjonspolitikk i forbindelse med kampene mot politiske motstandere økte Olav kongsgodset betydelig, og det fikk riksomfattende karakter.

Ved sitt engasjement i fjernhandelen fikk han del i de inntekter den kastet av seg, og han var den første rikskonge som i noe mer omfattende grad lot slå norsk mynt. Myntvesenet i hans tid var likevel av begrenset art, og hans myntserier har neppe påvirket økonomien i særlig grad. Derimot hadde de en viktig symbolfunksjon for hans kongemakt.

Økt motstand og veien mot Olavs nederlag på Stiklestad

Olav den helliges død

Olav den hellige ble helgenkåret etter at han ble drept på Stiklestad i 1030. Illustrasjonen er fra sagaverket Flatøybok (skrevet cirka 1390).

Olav 2 den helliges død

Olav 2 den helliges død på Stiklestad i 1030. Del av antemensale fra en ukjent kirke, ca. 1320–40. Nå i Nidarosdomen, Trondheim.

Slaget på Stiklestad

Bakgrunnen for Olav Haraldssons nederlag på Stiklestad må søkes i utenrikspolitiske forhold og i hans utfordring av stormennenes makt rundt om i kongeriket. Ved sin harde fremferd mot motstandere rundt i landet skaffet han seg fiender blant stormennene.

Forholdet til nabolandene Sverige og Danmark var ikke godt i utgangspunktet. Olavs forgjengere i riksstyringen, jarlene Eirik og Svein, var knyttet til den danske og svenske kongsætten ved ekteskapsbånd. Det fiendtlige forhold til sveakongen Olof Skötkonung ble løst ved forlik, og Olavs giftermål med Olofs frilledatter Astrid var et ledd i dette forliket.

Ved midten av 1020-årene tilspisset motsetningene seg mellom den danske kongen Knut den mektige og Olav. Knut var da konge både over England og Danmark. Olav sluttet forbund med Olof Skötkonungs sønn og ettermann, Anund Jakob, for å møte trusselen fra Knut. Forbundsfellene søkte å komme Knut i forkjøpet, og ved Helgeå i Skåne i 1026 stod et slag som på sikt fikk alvorlige konsekvenser for Olav.

Samtidig, men særlig etter dette slaget, kom stormennenes reaksjon på Olavs strenge styre til uttrykk ved at de søkte tilflukt hos kong Knut den mektige. Det er belagt både i hjemlige og engelske kilder at de norske stormennene mottok engelske sølvmynter som bestikkelser av Knuts utsendinger i Norge. I 1028 kom Knut selv til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge. Olav måtte rømme til Sverige og drog snart videre til Gardarike, hvor han tok opphold hos sin svoger, storfyrst Jaroslav. Jaroslav var gift med dronning Astrids søster Ingebjørg, begge døtre til Olof Skötkonung.

Håkon, Eirik Jarls sønn, som Olav hadde sendt ut av landet i 1015, ble Knuts jarl i Norge. I 1029 omkom imidlertid Håkon i et skipsforlis i Pentlandsfjorden på vei hjem til Norge. Olav øynet da en mulighet for å gjenvinne sitt rike. Med en hær av svear, jemter, islendinger og norske følgesmenn kom han til Trøndelag i 1030, og på Stiklestad i Verdalen møtte han bondehæren, ledet av folk som Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund. Trolig var de fleste på begge sider kristne, og slaget handlet om kampen om kongemakt snarere enn mellom kristendom og hedendom. På Stiklestad falt Olav 29. juli 1030.

St. Olav – norsk rikshelgen

Olav 2 Haraldsson Den Hellige

Olavsantemensalet i Nidarrosdomen. 1300-tallet.

Passio Olavi

Passio Olavi er en samling legender om Olav den hellige, antagelig forfattet ca. 1150-1160. Teksten finnes i to versjoner; en lang på norrønt, og en kortere versjon på latin. Den latinske har hatt vid utbredelse, og er funnet flere steder i Europa.

Olav Haraldssons viktigste rolle i tidlig norsk historie var likevel ikke kongsgjerningen, men helgennærværet i det norske samfunnet etter hans fall på Stiklestad. Allerede året etter hans fall ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen av St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Det ble bygd St. Olavs-kirker ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod, London og York.

Adam av Bremen skrev rundt 1070 at St. Olavs levninger i Nidaros tiltrakk seg pilegrimer. Etter erkebispesetet ble etablert i Nidaros i 1152/1153, ble en latinsk helgenberetning om hans liv og en mirakelsamling skrevet ned, trolig samlet av erkebiskop Øystein Erlendsson. Ikke lenge etter ble oktogonen over helgenskrinet bygget og katedralen utvidet. I 1163 ble kong Magnus Erlingsson kronet og salvet, samtidig som han lovet å bli Olavs ridder og forsvarer av hans kongedømme. Kong Sverre Sigurdsson ble ikke kronet og salvet her, men påberopte seg likevel å være Olavs etterfølger og være den Olav hadde valgt til å forsvare helgenkongens rike. St. Olav ble dessuten ofte referert til som den gode lovgiver, der begrepet «Olavs lov» var forbundet med en mer opphavlig og bedre rett.

I tillegg til latinske helgenfortellinger og liturgiske tekster, vokste det fram en omfattende sagatradisjon omkring Olavs liv. Snorre viet rundt en tredjedel av sine kongesagaer til Olav, og selv om han forklarer Olavs fall i stor grad som utløst av politiske stridigheter mellom årmenn og lendmenn, inkluderte han også en rekke mirakelberetninger knyttet til helgenkongen. I senmiddelalderen vokste Olavssagaenes omfang, og inkluderte en rekke legendariske beretninger knyttet til Olavs liv og gjerning.

Ved siden av Maria var St. Olav den mest avbildede helgen i nordisk middelalderkunst, både i maleri og skulptur. I friskulptur går disse fremstillingene fra 1100-tallet og frem til reformasjonen. Olav vises enten stående, kronet og med en øks i den ene hånden, eller sittende, og oftest med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene han overvant.

Den sterke folketradisjonen om St. Olav vitner om den makt han hadde over menneskenes forestillingsliv i Norge, ikke bare i katolsk tid, men også lenge etter reformasjonen. Hans dødsdag 29. juli blir minnet av den norske katolske kirke som Olavsmessedagen (olsok).

Etterkommere

Med Astrid hadde Olav en datter, Ulvhild, som ble giftet inn i den saksiske hertugslekt og fikk en stor etterslekt (blant annet det nåværende norske kongehuset). Med en (engelsk?) tjenestekvinne ved hirden hadde han sønnen Magnus (den gode), som var norsk konge fra 1035 til 1047.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (24)