Oslofjord festning – Store norske leksikon (original) (raw)

Oslofjord festning er en tidligere betegnelse på befestningene i ytre Oslofjord, påbegynt under første verdenskrig. Arbeidene ble senere avbrutt, men gjenopptatt i 1932. Fire fort ble anlagt: Bolærne, Rauøy, Måkerøy (Mågerø) og Håøya. Torås fort på Tjøme var under bygging da andre verdenskrig brøt ut.

Ved angrepene den 9. april 1940 var det oppsatt batterier på de fire fortene, men minefeltet mellom Rauøy og Bolærne var ikke lagt ut. Da den tyske flåtestyrken i mørke og tåke seilte inn fjorden, åpnet Rauøy ild, men ingen treff ble registrert. Tyskerne gikk i land på Rauøy senere på dagen, og ble tatt under ild fra batteriene og av fortets nærforsvar. Kommandanten mottok imidlertid ordre om å innstille kampen, og fortet ble inntatt av tyskerne.

Bolærne åpnet ikke ild, og Måkerøy kunne ikke observere fienden. Bolærne ble inntatt 10. april etter å ha avvist et landstigningsforsøk og etter stadige flyangrep. Måkerøy og Håøya ble overgitt 14. april, da tyske styrker hadde besatt Tønsberg. Senere anla tyskerne flere nye fort til forsvar av Oslofjord-området. Bolærne og Rauøy ble videre utbygd og modernisert i 1970-årene. Stridsanleggene ble nedlagt i 2002.