Ptah – Store norske leksikon (original) (raw)

Ptah var en gammelegyptisk skapergud, hovedgud i det gamle rike (ca. 2543-2120 fvt.), med hovedsete i Memfis. Her dannet han en triade sammen med sin kone Sekhmet og sønnen Nefertem.

Ptah fremstilles i menneskeform, stående med begge hendene om en stav som krones av hieroglyfene for makt, liv og stabilitet. Han har gjerne en tettsittende blå hette på hodet som gjør ham lett å kjenne igjen. Mot slutten av den nye riket (1550-1069 fvt.) ble han i økende grad trukket inn i mytologien om underverdenen i formen Ptah-Sokar-Osiris. Han fremstilles da som en mumie med Ptahs atteributter, med grønn hud for å vektlegge hans fruktbarhetsaspekt.

Som skaper er han også beskytter av kunst og håndverk, og ble derfor identifisert med Hefaistos av grekerne og med Vulcanus av romerne.