Røde armé – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Også kjent som
Den røde hær, Sovjetunionens hær, fullt navn Arbeidernes og bøndenes røde armé (Rabotsje-krestjanskaja Krasnaja armija, RKKA), engelsk Red Army
Bolsjevikene organiserte Den røde armé etter revolusjonen i 1917. Deres oppgave var først å forsvare landet mot ytre fiender, deretter, etter borgerkrigens utbrudd sommeren 1918, å bekjempe indre militære motstandere («de hvite»), samt intervensjonstropper fra utlandet. Foto av soldater fra Den røde armé i 1919.
Kadetter i Den røde armés militærskole, 1933.
Leo Trotskij inspiserer en avdeling av Den røde armé. Etter seieren i borgerkrigen befestet kommunistpartiet sin maktposisjon og styrte Sovjetunionen i nærmere 70 år.
Den røde armé var den sovjetiske hæren som ble dannet etter den russiske revolusjon i 1917. I 1946 ble navnet endret til Sovjetunionens hær.
Opprettelse
Den røde armé ble opprettet av Folkekommissærenes råd (regjeringen) i Sovjet-Russland 28. januar 1918. Dens oppgave skulle være å forsvare den nye regjeringen mot ytre fiender. På dette tidspunktet, mens første verdenskrig ennå pågikk, var hæren for svak til å stå imot de tyske styrkene, og regjeringen så seg tvunget til å inngå separatfred med Tyskland (Brest-Litovsk-freden i mars 1918).
Den russiske borgerkrigen
Sommeren 1918 brøt det ut borgerkrig i Russland og Den røde armés oppgave var nå å bekjempe indre militære motstandere («de hvite»), samt intervensjonstropper fra utlandet.
Lev Trotskij var den ledende organisator i oppbyggingen av Den røde armé. Han benyttet seg i stor utstrekning av offiserer fra den gamle tsaristiske hæren. Disse sto under kontroll av såkalte «politiske kommissærer». Den røde armé gikk seirende ut av borgerkrigen.
Krigsdeltakelse i utlandet
Den røde armé under vinterkrigen i 1940. De sovjetiske soldatene holder det finske statsflagget.
I 1920 oppsto en konflikt med den nyopprettede polske staten om hvor grensene mellom de to statene skulle trekkes. Den røde armé truet en tid Warszawa, men ble så tvunget til retrett.
De mest kjente lederne av Den røde armé etter Trotskij var Mikhael Frunze, som var leder av generalstaben fra 1924, og marskalk Mikhail Tukhatsjevskij, som også hadde spilt en viktig rolle under krigen mot Polen.
Den store terroren og Moskvaprosessene i slutten av 1930-årene rammet ledelsen av Den røde armé hardt. 80–90 prosent av offiserene med rang av oberst eller høyere skal ha blitt arrestert. Mange, blant dem Tukhatsjevskij, ble henrettet.
Til tross for svekkelsen under terroren, vant Den røde armé viktige seire i Det fjerne østen, der japanske styrker under grensetrefninger ble slått i flere slag i 1938–1939; mest kjent er slaget ved Khalkhin Gol. Fullt så bra gikk det ikke under vinterkrigen mot Finland i 1939–1940, der Den røde armé led betydelige tap og hadde store problemer med å beseire finnene, selv om det endte med sovjetisk seier til slutt.
I juni 1941 ble Sovjetunionen angrepet av Hitler-Tyskland (Operasjon Barbarossa). Den røde armé led den første tiden tilintetgjørende nederlag. Millioner av soldater ble tatt som krigsfanger, og mye militært materiell gikk tapt. Men ved slaget om Stalingrad snudde tyskernes krigslykke, og Den røde armé begynte deretter en marsj vestover som endte med erobringen av Berlin i begynnelsen av mai 1945.
Det er anslått at omkring 27 millioner sovjetere mistet livet under andre verdenskrig. Av disse er Den røde armés samlede tapstall anslått til mellom åtte og elleve millioner.
I 1944 frigjorde Den røde armé Finnmark fra tysk okkupasjon, men trakk seg så ut høsten 1945.
Les mer i Store norske leksikon
Seks unge røde armé-soldater baki en lastebil i Moskva, fotografert i 1990. På skiltet på kjøretøyet står det «ljodi», som betyr «folk».