Romain du roi – Store norske leksikon (original) (raw)
Romain du roi er en fransk antikvaskrift fra 1690-tallet med førklassisistiske trekk og skapt etter nye designprinsipper.
Prøve på Romain du roi fra 1702.
Historie
Skriften var beordret av kong Ludvig 14. Helt siden Frans 1 på begynnelsen av 1500-tallet hadde franske konger sett fordelen av fransk trykkerivirksomhet som et middel til å støtte fransk språk og litteratur og nasjonal enhet, og hadde blant annet opprettet Imprimerie Royale. Kongen ønsket nå en antikvaskrift som var fransk og som kunne konkurrere med de hollandske.
Skriften var et klart brudd med tradisjonen fra Nicolas Jenson og Aldus Manutius. Inntil da hadde skriften endret seg i inkrementelle skritt der nye skrifter bygget på de foregående innenfor en håndverkstradisjon, kun påvirket av vekslende ideer om stil og smak. Barokkens trykkskrift skilte seg fra renessansens først og fremst ved et kraftigere strekbilde med tydeligere kontraster og med relativt små forenklinger av pennetrekkene.
Romain du roi bygget på helt nye designprinsipper. Den ble skapt under påvirkning av opplysningstidens ideer og klassisismens estetiske idealer. Tradisjoner og gamle sannheter skulle erstattes av rasjonalitet og menneskets egen fornuft. Bokstavform måtte også baseres på rasjonalitet og vitenskap. Det ble nedsatt en komité som skulle utrede det teoretiske grunnlaget for den nye skriften. Komiteens medlemmer var akademikere, kun én hadde erfaring fra trykkeridrift.
Kongens antikva ble tegnet inn i en matrise på 48 x 48 kvadrater. Bokstavene fikk andre proporsjoner, trekk fra pennen ble stilisert, pennens bevegelsesmønster ble rasjonalisert inn i matrisens horisontale og vertikale linjemønster og den skjeve aksen forsvant. Strekkontrasten ble tydeligere, de tynne strekene tynnere, de tykke tykkere. En del bokstaver fikk dessuten noen nokså uvanlige detaljer: Minuskler med overlengde fikk symmetriske toppseriffer, til forskjell fra det klassiske mønsteret der toppseriffen kun vender mot venstre. Liten l ble fikk en «spore» midt på stammen, muligens for å skille den fra stor I. Liten v har buede diagonaler, noe som er uten forankring i tradisjonen og som også avviker fra w.
Det ble en stiv og streng og litt kantete bokstav med noen uortodokse detaljer. Konstruksjonen ble overført til grafisk teknologi av to fagfolk, stempelskjærerne Philippe Grandjean og Jean Alexandre. De gjorde på egen hånd en del modifikasjoner i designet som reddet det fra de mest ekstreme særegenhetene.
Kongens antikva sier noe om hvilken politisk betydning tidligere statsoverhoder tilla skrift og trykkerivirksomhet. Romain du roi ble aldri noen stor suksess, men den innførte radikalt nye ideer i design av skrift, noe som fikk konsekvenser for skrift og typografi de neste par hundreårene. To som var påvirket av det nye, var John Baskerville og Giambattista Bodoni. De hentet inspirasjon fra kongens antikva, men underordnet den sine egne ideer og prinsipper.