Roy Jacobsen – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Roy Jacobsen

Født

26. desember 1954, Oslo

Virke

Forfatter

Familie

Foreldre: Maskinkjører Rolf Jacobsen (1922–97) og industriarbeider Ingeborg Margrete Strand (1920–86).

Gift 1979 med førsteamanuensis Anneliese Pauline Pitz (26.7.1951–), datter av skogsarbeider Albert Pitz, Belgia (1910–67) og Maria Jost (1922–94).

Roy Jacobsen – (Foto: Lars Aarønæs/Cappelen)

Roy Jacobsen er en norsk forfatter. Han er spesielt kjent for slektsromanen Seierherrene (1991), hvor han gjennom to oppveksthistorier fra Nord-Norge og Oslo skildrer moderniseringsprosessen og framveksten av sosialdemokratiet i Norge på 1900-tallet. Boken solgte over 100 000 i utgivelsesåret og ble tildelt Bokhandlerprisen.

Jacobsen ble, som første norske forfatter, kortlistet til den internasjonale Bookerprisen for den engelske oversettelsen av romanen De usynlige i 2017.

Bakgrunn

Jacobsen kommer fra arbeidermiljø og er født og oppvokst på Årvoll i Oslo. 1975 flyttet han til Nord-Norge og bodde de neste åtte årene på forskjellige steder, blant annet i Vestvågøy, i Hammerfest og på Dønna. Han har også bodd mye i utlandet og jobbet blant annet som sjauer, fisker, snekker, lærer og pleiemedhjelper. Som dikter har han i høy grad dratt nytte av sin mangslungne erfaringsbakgrunn.

Forfatterskap

Roy Jacobsen hører med til de fremste i en gruppe av realistiske fortellere som stod frem rundt 1980 og tok avstand fra 1970-årenes politiserte sosialrealisme. Som sine læremestere har Jacobsen nevnt blant annet Hamsun, Sandemose, Dostojevskij, Joseph Conrad og Graham Greene. Bøkene hans vitner om psykologisk skarpsinn og evne til innlevelse i ulike mennesketyper. Han er også en dyktig miljøskildrer med en klar sosial profil og et stort register. En cool skrivemåte etterlater mange «huller» i teksten som det overlates til leserne å fylle.

Debut

Selv om han tidlig fattet interesse for litteratur, var det først i 25-årsalderen Jacobsen begynte å sysle med tanken om å bli forfatter. Han debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv, som han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Her skriver han på en innforstått måte om unge mennesker på skråplanet i en knapp og konsis stil som kan minne om Ernest Hemingway og Arthur Omre.

Etter samlivsromanen Hjertetrøbbel (1984) vendte han i romanen Tommy (1985) tilbake til det miljøet han skildret i debutsamlingen. Her lånte han trekk fra kriminalromanen, slik han også har gjort i flere av sine senere bøker, blant annet i Det nye vannet (1987), som må ansees som hans litterære gjennombrudd. Handlingen i denne er lagt til en liten nordnorsk kystkommune, truet av fraflyttingsspøkelset og med mange dulgte hemmeligheter. I sentrum står en sosialt stigmatisert bygdeoriginal, Jon, som bor alene med sin søster og motsetter seg all forandring. Flere har fremhevet slektskapet med Tusten i Vesaas’ roman Fuglane, men Jon er en mer gåtefull og demonisk type. Det er han som sitter med nøkkelen til de gåtene som teksten rommer, og ikke minst ved at synsvinkelen er lagt til ham, kommer Jacobsens antydningskunst for fullt til sin rett i denne boken.

Teknikken er noe av den samme i Virgo (1988), der hovedmotivet er et problematisk far/datter-forhold som bidrar til å kaste lys over kvinneangst, latent voldsmentalitet og mindreverdsfølelser hos menn. Med samlingen Det kan komme noen (1989), som Jacobsen mottok Kritikerprisen for, stod han for alvor frem som en betydelig novellist. Handlingen er lagt til ulike miljøer, og bønder, fiskere, lærere og studenter er skildret med like stor innsikt. Best er de tekstene der ulike miljøer og holdninger kommer på kollisjonskurs, som i tittelnovellen om en ung arkeologistudent som innleder et seksuelt forhold til en tjue år eldre bondekone. Like stilsikker og med samme store sosiale og geografiske spennvidde er novellesamlingen Den høyre armen (1994). 2001 vendte han tilbake med en ny novellesamling, Fugler og soldater, som fikk god mottakelse.

Seierherrene

Roy Jacobsens største suksess som romanforfatter er den historiske romanen Seierherrene (1991), som innvarslet revitaliseringen av «den store fortellingen» i 1990-årene. I løpet av utgivelsesåret utkom romanen i 100 000 eksemplarer, og Jacobsen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for den.

Romanen har form av en slektskrønike som strekker seg over tre slektsledd, med startpunkt på Helgeland i 1920-årene og avslutning i Oslo i 1980-årene, og med stoff som delvis er hentet fra hans egen familiehistorie. Slektshistorien fungerer som et speil for den sosiale og politiske utviklingen i samme periode – Det Store Spranget, som Jacobsen kaller fremveksten av en sosialdemokratisk samfunnsorden.

Fata Morgana fra 1991 er en metaroman om en forfatter i krise – med brodd mot parvenyer og kunstnere med kvasiradikale holdninger og med en krimgåte i bunnen. Tettest på den «rene» kriminalromanen står Jacobsen i Ismael (1998), som tar utgangspunkt i den omdiskuterte Lund-rapporten om de hemmelige tjenesters virksomhet i etterkrigstidens Norge. Før denne utgav han en biografi om Trygve Bratteli (1995), som vakte betydelig debatt og ble møtt med heftig kritikk fra faghistorikere for den måten forfatteren blandet fiksjon og fakta på. I debatten holdt Jacobsen fast på sin rett til innlevd fremstilling og kvalifisert gjetning og viste til at han hadde spilt med åpne kort og kalt boken for en «fortelling».

I Grenser (1999) tok Jacobsen også utgangspunkt i faktiske historiske forhold, denne gang fra andre verdenskrig, og med en handling som foregår dels i Belgia, dels ved Stalingrad. Her tok Jacobsen opp etiske spørsmål og krigens ettervirkninger i en bred kontekst. Frost (2003) er en bok som utnytter og i mangt minner om islendingesagaen. Den vitner om betydelig historisk innsikt, virker psykologisk troverdig og er levende fortalt. Boken ble nominert både til Brageprisen 2003 og til Nordisk Råds litteraturpris 2004. I romanen Hoggerne (2005) er vedhuggeren Timmo hovedperson i en historisk roman fra vinterkrigen i Finland 1939–1940.

Den kritikerroste Marions slør (2007) er en annerledes og svært aktuell kriminalroman fra det multikulturelle Norge med handling lagt noen år frem i tid.

Barrøy

Med serien om livet på Barrøy (De usynlige, Hvitt hav, Rigels øyne, Bare en mor) forsterket Roy Jacobsen sin posisjon som en av våre mest leste forfattere. For den engelske oversettelsen av De usynlige, The Unseen, ble Jacobsen i 2017, som første norske forfatter, nominert til den høythengende Bookerprisen.

De uverdige (2022) handler om en gjeng gutter og jenter på østkanten i Oslo under den tyske okkupasjonen av Norge.

Andre sjangere

Trygve Bratteli. En fortelling (1995) er en biografi som i stor grad benytter seg av litterære fortellergrep. Jacobsen har også utgitt barneboken Ursula (1990). Han har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og flere av bøkene er oversatt til andre språk.

Utmerkelser

Utgivelser

Noveller

Romaner

Andre utgivelser

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Eksterne lenker

Kommentarer