Spitfire – Store norske leksikon (original) (raw)
Spitfire er et britisk énmotors propelldrevet jagerfly brukt under andre verdenskrig. Det ble også brukt til rekognosering.
Faktaboks
Også kjent som
Supermarine Spitfire
Historie
Spitfire ble konstruert av Reginald Mitchell og var på vingene første gang med en Rolls-Royce Merlin V-motor 5. mars 1936. Det ble utviklet i en rekke varianter og bygd av Vickers-Armstrong og Westland Aircraft; til sammen ble 21 767 levert, inkludert varianten Seafire. Det spilte en vesentlig rolle i slaget om Storbritannia, og beholdt sin posisjon som et av verdens beste jagerfly under hele krigen. Flyet ble et ikon og et symbol for den britiske motstanden mot den tyske krigsmakten, noe som reflekteres i flere monumenter.
Spitfire ble også benyttet av norske jagerskvadroner under krigen, og etter krigen ble jagerfly av typen Spitfire LF.IXe og rekognoseringsvarianten Spitfire PR.XI brukt av Luftforsvaret frem til 1954.
Seafire
Seafire var en variant av Spitfire konstruert for bruk fra hangarskip, tatt i bruk fra 1942. I alt 2254 Seafire ble produsert frem til 1949, i tillegg ble 226 Spitfire bygd om til Seafire. Seafire var i bruk i Royal Navy frem til 1954.
Spesifikasjoner
Varianten Spitfire Mk.XIVe var utstyrt med en Rolls-Royce Griffon tolvsylindret V-motor med en ytelse på 2050 hestekrefter. Den var utrustet med to 20-millimeter maskinkanoner og to 12,7-millimeter mitraljøser, og kunne medføre bomber.
- Vingespenn: 11,23 meter
- Lengde: 9,72 meter
- Maksimal startvekt: 3844 kilogram
- Største hastighet: 707 kilometer i timen ved 24 500 fot (7468 meter)