TV – organisering og programvirksomhet – Store norske leksikon (original) (raw)
Fjernsynet har etter andre verdenskrig vokst frem til å bli et av de aller viktigste massemediene. Det har endret menneskers tidsbruk og lesevaner og har satt sitt preg på andre kulturformer og ytringsformer. Fjernsynet er basert på bilder og har utviklet seg til et medium for opplevelse (særlig underholdning) snarere enn refleksjon og fordypelse. Tekstbaserte medier, som bøker og aviser, har møtt økt konkurranse om menneskenes tid, og mange aviser har fulgt etter i visualisering og vektlegging av underholdningsstoff. Selv har fjernsynsmediet de siste årene møtt en stadig sterkere konkurranse fra Internett.
De endringene i livsmønster og kulturmønster fjernsynet har bidratt til har vært klarest i fjernsynets eget hjemland, USA. Etter hvert har endringene kommet til hele den industrialiserte verdenen, mens så godt som alle land i dag i større eller mindre grad preges av fjernsynet. Særlig har utviklingen av satellittfjernsynet fra 1980-årene bidratt til å gjøre fjernsynet til et globalt medium.
Man skiller gjerne mellom allmennfjernsyn og kommersielt fjernsyn. Det er mange definisjoner på hva allmennkringkasting (engelsk: public service broadcasting) egentlig er, men et kjennetegn er at det dreier seg om en programpolitikk der også programstoff med forholdsvis lave seertall har sin plass.
I USA er kommersielt, reklamefinansiert fjernsyn hovedregelen. Allmennfjernsyn er i hovedsak en europeisk form for fjernsyn, og de tradisjonelle, nasjonale fjernsynsselskapene i Europa (for eksempel NRK) hører inn under begrepet. De kan også være private og reklamefinansierte, som britiske ITV og Channel Four.
Kommersielt fjernsyn organiseres tradisjonelt i generelle kanaler med ulike typer programmer. Med utbyggingen av kabelfjernsynet har man fått et økende antall spesialkanaler (innen sport, musikk, nyheter, film og så videre). Disse får lavere seertall, men kan i stedet organiseres som betalingsfjernsyn.
Fjernsynsselskaper
I USA er fjernsynet et lokalt og regionalt medium, med privatdrevne stasjoner som er knyttet sammen i nasjonale nettverk (ABC, CBS og NBC). I Europa er det i stedet opprettet offentlige, nasjonale kringkastingsselskaper. På linje med andre kostnadskrevende deler av samfunnets infrastruktur er det blitt sett på som en statlig oppgave å sørge for fjernsynsutbyggingen.
Imidlertid har også privatdrevne fjernsynsstasjoner en lang historie i Europa, og avreguleringen i europeisk samfunnsliv i 1980-årene førte til en oppmykning. De statlige selskapene har fått en friere stilling, det er blitt åpnet for mer privat fjernsynsvirksomhet, og i enkelte tilfeller (for eksempel i Frankrike) har statlige kanaler blitt solgt.
Internasjonale fjernsynsoverføringer
Internasjonale fjernsynsoverføringer har gått inn som daglige arbeidsoperasjoner i de fleste fjernsynsselskapene.
Den første internasjonale fjernsynsoverføringen foregikk i august 1950. Det var BBC som da arrangerte en reportasjesending fra Calais til London. Siden har radiolinjene for overføring av fjernsynsprogram bredt seg - nasjonalt innenfor det enkelte landets grenser, og internasjonalt fra land til land.
De nordiske landene samarbeider innenfor Nordvisjonen, de vesteuropeiske innenfor Eurovisjonen og de østeuropeiske landene innenfor Intervisjonen. Landene er knyttet sammen med et utstrakt radiolinjenett, og som eksempel kan nevnes at det innenfor Eurovisjonen foregår nyhetsutveksling flere ganger om dagen.
I 1962 ble den første direkte fjernsynsoverføringen mellom Nord-Amerika og Europa gjennomført ved hjelp av den amerikanske satellitten Telstar, som var synlig samtidig fra begge kontinenter i cirka 30 minutter hver gang den sirklet om Jorden. 6. april 1965 ble den geostasjonære kommunikasjonssatellitten Early Bird, også kalt Intelsat I, skutt opp, og senere har satellittoverføring av fjernsynsprogrammer og telefonsamtaler mellom kontinentene blitt en daglig rutine. Denne type kommunikasjonssatellitter overfører informasjon bare mellom store jordstasjoner, og fjernsynsprogrammer må videresendes på radiolinjenettet frem til de enkelte kringkastingsselskaper. I 1980-årene ble reservekapasitet på satellitter beregnet på telekommunikasjon brukt til å formidle fjernsynsprogrammer, og etter hvert ble det utviklet sterkere kringkastingssatellitter. Se satellittfjernsyn og avsnittet Signaloverføring ovenfor.
Finansiering
Ved siden av lisensfinansiering, som brukes av de offentlige kanalene i blant annet Skandinavia og Storbritannia, er reklame den vanligste finansieringsformen innen fjernsynsvirksomhet. Spørsmålet om kringkastingsreklame var en sentral del av norsk mediedebatt i 1980-årene. Ved midten av 1990-årene ble det avklart at NRK skal være reklamefri (det ble likevel åpnet for sponsorfinansiering av visse programmer), mens andre, private kanaler kan bringe reklame innen visse rammer. Det er blant annet regler for hvor stor del av sendetiden (totalt 15 prosent) som kan brukes til reklame, videre skal nyhetsproduksjoner og dramaproduksjoner ikke avbrytes av reklame, og reklame skal ikke sendes i forbindelse med barneprogrammer.
Mens reklamefjernsyn kan betegnes som «åpne» sendinger som enhver kan se på, var det i 1990-årene en vekst innen tilbudet av «lukkede» fjernsynskanaler, basert på betalingsfjernsyn. Disse ble koblet opp mot et dekodersystem der abonnentene betaler et månedlig abonnement. I begynnelsen var det særlig filmkanaler (FilmNet, TV 1000 og så videre) som baserte seg på betalingsfjernsyn, men etter hvert har også rene sportskanaler og nyhetskanaler blitt lukket. Det har vært en tendens til at internasjonalt kjente kanaler (som CNN og MTV) som har vært åpne, etter hvert krever høyere betaling fra kabelselskapene og dermed blir flyttet over blant kanalene man må betale ekstra for.