Wenche Foss – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Wenche Foss

Eva Wenche Foss

Født

5. desember 1917, Oslo

Død

28. mars 2011, Oslo

Virke

Skuespiller og sanger

Familie

Foreldre: Ingeniør Christian August Steenfeldt Foss (f. 1878) og Alfhild Røren (1886–1961).

Gift 1) 1939 med ingeniør, filmprodusent Alf Scott-Hansen (22.12.1903–1961), sønn av havnedirektør Alf Scott-Hansen (1870–1930) og Lalla Wiborg (1869–1953), ekteskapet oppløst; 2) 1953 med godseier Thomas Stang (27.11.1897–1982), sønn av godseier Ole Andreas Stang (1872–1955) og Emma Heiberg (1874–1927).

Wenche Foss og Per Aabel i filmen Den farlige leken (1940).

Wenche Foss

Foto 1938.

Wenche Foss var en av Norges mest kjente og mest folkekjære skuespillere, som ble belønnet med den aller første Heddaprisens ærespris i 2002. Hun fikk Amandaprisens ærespris i 1991. Foss var også kjent som en aktiv samfunnsdebattant, og hun var synlig i den norske offentligheten fra 1935 til 2011.

Skuespillerkarriere

Wenche Foss debuterte i 1935 som Ingrid i Vilhelm Dybwads operette Taterblod på Søilen Teater. Hun var ansatt ved Carl Johan Teatret fra 1936 til 1939, ved Den Nationale Scene i 1939, ved Centralteatret fra 1940 til 1949, ved Det Nye Teater fra 1949 til 1951, ved Nationaltheatret fra 1952 til 1967 og fra 1978 til 1989, og ved Oslo Nye Teater fra 1967 til 1978. Hun hadde dessuten roller i film og TV, blant annet for NRK Fjernsynsteatret.

Teater

Allerede i 1939 spilte hun Hanna Glawari i Den glade enke med stor sjarm og sikkerhet. Rollen ble noe av en signaturrolle for henne: Hun tolket den på Den Nationale Scene (1939), Centralteatret (1948) og Nationaltheatret (1956). Både her og i andre operetter viste hun sin stilsans og musikalitet. Wenche Foss var preget av stor allsidighet, og arbeidet tidlig med sin begavelse for karakterkunst. Hun overbeviste i roller som spenner over hele det sceniske repertoaret. Hun hadde komedieroller som tittelrollen i Lysistrata (Centralteatret 1947), Helene i Karusell (Oslo Parkkvelder 1953 og Nationaltheatret 1962), Lavinia i Det lykkelige valg (Oslo Nye Teater 1973) de fire kvinnene i Twigs (Oslo Nye Teater og Fjernsynsteatret 1976, Rogaland Teater og Den Nationale Scene 1976) og kvinnen i Soloppgang i Riga (Nationaltheatret og Riksteatret 1978, Fjernsynsteatret 1980). Hun spilte roller i moderne seriøs dramatikk, som Maggie i Etter syndefallet (Nationaltheatret 1964), en rolle som ga henne Kritikerprisen for teater i 1965, Lola i Kom tilbake, lille Sheba (Fjernsynsteatret 1966), moren i Glassmenasjeriet (Fjernsynsteatret 1969). Hun spilte også store, klassiske, dramatiske kvinneskikkelser som Rebekka West i Rosmersholm (Centralteatret 1943,) Viola i Helligtrekongersaften (Nationaltheatret 1957), tittelrollene i Maria Stuart i Skottland (Nationaltheatret 1957) og Hedda Gabler (Nationaltheatret 1960), Fanny og Ella i John Gabriel Borkman (førstnevnte for Nationaltheatret i 1954 og i 1965, sistnevnte for Fjernsynsteatret i 1978 og Nationaltheatret i 1979 og 1991) og Mor Aase i Peer Gynt (Nationaltheatret 1985, også vist i Fjernsynsteatret). Innen musikkteatret spilte hun blant annet tittelrollen i Kiss me, Kate (Det Nye Teater 1952), sangeren i Jean Cocteau og Francis Poulencs énkvinnesopera Stemmen (Fjernsynsteatret 1963), Fräulein Schneider i Cabaret (Oslo Nye Teater 1968) og tittelrollen i Hello, Dolly! (Thalia Teater 1990).

Offisielt ble hun pensjonist i 1989, men hun fortsatte å arbeide, og gjorde seg bemerket blant annet i samspill med Aud Schønemann i Arsenikk og gamle kniplinger av Joseph Kesselring (1992), og i Kunsten å overleve av Mayo Simon (1994), begge på Oslo Nye Teater. På Nationaltheatret spilte hun Mrs. Campbell i Kjære løgnhals (1995, TV-versjon i 1997), madam Helseth i Rosmersholm (1998, landsomfattende turné med Riksteatret i 1999), og barnepiken Anfisa i Tsjekhovs Tre søstre (2002). Hun var dessuten på turné Norge rundt med Riksteatret som Fru Higgins i My Fair Lady i 2000.

Film og TV

Wenche Foss filmdebuterte i Tørres Snørtevold (1940), og var stjerne i førtitallskomedier som Den farlige leken og En herre med bart (begge 1942). I 1959 fikk hun Filmkritikerprisen for rollen som bispinnen i Herren og hans tjenere, og i 1980-årene medvirket hun i en rekke av Wam og Vennerøds filmer, viktigst i Leve sitt liv (1982), der hovedrollen var skrevet spesielt for hennes mangesidige talent. I 2002 hadde hun større roller både i Jeg er Dina og Musikk for bryllup og begravelser. Hennes siste filmrolle hadde hun det året hun døde, 2011, i ungdomsfilmen Utpressing for nybegynnere.

Wenche Foss hadde en gjennomgående TV-rolle som den gamle bestemoren i serien Vestavind (NRK 1994–1995) og var den aldrende Suzannah Ibsen i Jon Fosses TV-stykke Suzannah (samme kanal 2004).

Bøker og samfunnsengasjement

Den åpenhjertige boken Etterpå (1999) skrev hun i samarbeid med Sturle S. Nærø, og i 2004 utkom Nærkontakt – samtaler med Wenche Foss og Arne Næss – nedtegnet av Petter Mejlænder. Både i disse bøkene og i samfunndebatten for øvrig engasjerte hun seg i kampen for forståelse for mennesker med Downs syndrom. Foss var selv mor til en sønn med Downs syndrom, Tommeliten, som ble født i 1953. Hun var også engasjert i å fjerne tabuer knyttet til kreft, igjen med utgangspunkt i personlige erfaringer, og i andre spørsmål om toleranse for annerledeshet.

Wenche Foss var mor til Høyre-politikeren Fabian Stang. En statue av henne i forgylt bronse, utført av Per Ung, ble avduket utenfor Nationaltheatret i 2007.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Eksterne lenker

Faktaboks

Wenche Foss

Historisk befolkningsregister-ID

pc00000003154333

Kommentarer (2)