Whitechapel – Store norske leksikon (original) (raw)
Whitechapel er en bydel i Londons East End, nordøst for Tower of London i kommunen Tower Hamlets. Her finnes kjente institusjoner som Royal London Hospital, som ble grunnlagt i 1790, og Whitechapel Art Gallery.
Whitechapel Bell Foundry ble grunnlagt 1738 og er et av verdens mest kjente klokkestøperier. Det har levert klokkene til Big Ben i Westminster og Liberty Bell i Philadelphia, USA. East London Mosque er en av de største moskeene i Europa og er Storbritannias største muslimske menighet, hovedsakelig for sunnimuslimske briter fra Bangladesh.
Historie
Navnet Whitechapel skriver seg fra kirken St. Mary Matfelon, som ble reist i området på 1200-tallet og omtalt som alba capella, eller det hvite kapellet. Området ble industrialisert allerede fra 1400-tallet ved at det ble etablert teglverk, kalkbrennerier og snekkerverksteder som forsynte det voksende London med byggevarer. Fra 1700-tallet kom et bredere spekter av virksomheter, med blant annet bryggerier, sukkerraffinerier, verksted- og tekstilindustri.
På slutten av 1600-tallet bosatte fordrevne jøder fra Spania og Portugal seg i Whitechapel. Etter de russiske pogromer i 1881 opplevde bydelen stor innvandring av jøder herfra, noe som har gjort strøket kjent som det jødiske East End. Utover på 1800-tallet forsvant den gamle industrien, og Whitechapel ble et stadig mer trangbodd og fattigslig boligkvarter med tiltagende kriminalitet og prostitusjon. Det var i dette strøket massemorderen med tilnavnet Jack the Ripper opererte.