anode – Store norske leksikon (original) (raw)

Anode er den elektroden i en elektrokjemisk celle der det skjer en oksidasjonsreaksjon. Anoden blir den positive elektroden i en elektrolysecelle, mens den blir den negative elektroden i en spontan elektrokjemisk celle i et batteri eller ved korrosjon. Den motsatte elektroden kalles katode.

Faktaboks

Uttale

anˈode

Etymologi

av gresk ana, ‘opp’ og hodos, ‘vei’

For oppladbare batterier vil anoden være negativ under utladning og positiv under lading. Derfor er det mest hensiktsmessig å bruke positiv og negativ elektrode istedenfor anode og katode ved omtale av oppladbare batterier (sekundærbatterier).

Betegnelsen anode ble først brukt av den britiske kjemikeren og fysikeren Michael Faraday (1791–1867).

Betegnelsen anode brukes også om et gassutladningsrør eller et vakuum-elektronrør.