baluster – Store norske leksikon (original) (raw)

Baluster er vertikal stolpe (opprinnelig av utbuktet form) i gelender/rekkverk som avgrenser trapper, terrasser og lignende. Den utgjør sammen med sin håndlist en balustrade, en benevnelse som også kan omfatte det arealet som ligger innenfor. En baluster kan være laget av armert betong, støpejern, stein eller tre.

Faktaboks

Etymologi

av fransk, fra latin og gresk balaustium = granateple

En baluster utformes vanligvis med sirkulært horisontalsnitt. Trebalustre er vanligvis dreid; se for eksempel alterringen i Gaupne kirke (1647); gelender på prekestol i Hospitalskirken i Trondheim (1705–1706, ark. Johan Chr. Hempel) eller alterringen i Stordal kirke (1789). Sagede, plane balustre kan unntaksvis forekomme som en enklere utførelse, for eksempel i alterringen (1723) i Uvdal stavkirke (ca. 1200).

Begrepet brukes idag også om rekkverksøyler med enklere form enn de tradisjonelle balustre. Balustre brukes blant annet som del av en balustrade.