bildekk – Store norske leksikon (original) (raw)
Snitt som viser radialdekk med stålbelte (blå) og nylonbelte (rød).
Forskjell i oppbygging av dekkstammen, diagonal sett i forhold til radial. Trådretningen i dekkstammen er forskjellig. Radialdekk har belte.
Bildekk er luftgummihjul til bruk på biler. Dekkets primære oppgave er å være kontaktflate mot veibanen og overføre kreftene som oppstår under kjøringen. Samtidig skal det tilfredsstille kravene til sikkerhet, komfort og kjøreegenskaper under skiftende forhold. Dekk skal ha godt våtgrep, god dreneringsevne og lav rullemotstand.
Konstruksjon
Bildekk. Snitt av et bildekk.
For lite eller for mye luft i dekket virker inn på slitasjen av dekket. For lite luft virker dessuten inn på dirvstofforbruket. Bilen bruker mer drivstoff og oppleves som «svømmende» i svinger. For høyt lufttrykk gir dårligere feste til underlaget.
Et moderne bildekk består av tre hoveddeler: dekkstamme, vulstring og slitebane.
- Dekkstammen bygges opp av gummibelagte kordlag laget av materialer som rayon, nylon eller polyester
- Kordlagene legges rundt vulstringen
- Slitebanen har en gummiblanding med god slitestyrke, mens sideveggene har en relativt myk blanding fordi den skal oppta fjæringsbevegelsene
De enkelte elementene bygges sammen på en tromme og «rådekket» («the green tyre») blir deretter vulkanisert i presser hvor det får sin endelige form og mønster.
Typer
Radialdekket (patentert i 1946) er utviklet først og fremst for å kunne tåle store hastigheter. Dette er oppnådd ved å legge trådene i kordstammen i hovedsak langs dekket, dvs. i radiell retning, og et belte av stålkord (evt. Kevlar, et aromatisk polyamid) under slitebanen for å styrke denne. Trådretningen i stålbeltene ligger i en vinkel på ca. 20°–25° i forhold til dekkets senterlinje. Se også cord.
Diagonaldekk har fortsatt anvendelse i landbruk og anleggsvirksomhet.
Merking
For større dekk angis styrkebetegnelsene ved antall PR (Ply Rating) i stammen, men dette har ikke lenger med antall fysiske lag å gjøre. Det er utarbeidet godkjenningsordning og regler for merking av dekk. For angivelse av maksimal tillatt hastighet for de enkelte dekk-konstruksjoner er disse merket med hastighetssymboler. Noen av de mest brukte er følgende: Q = 160 km/h, S = 180 km/h, T = 190 km/h og H = 210 km/h.
Et dekks dimensjoner angis ved seksjonsbredde/profilforhold og felgdiameter (den siste i tommer), f.eks. 185/65R15 (R = radial). Profilforholdet angir forholdet mellom seksjonshøyde, h, og seksjonsbredde, b (se figur). Normalprofilet har h/b = 82/100, mens lavprofildekk har _h/b_-forhold på 70, 65, 60, 55 osv.
Reservehjulet erstattes nå til dels med spesielle dekk med mindre dimensjon og vekt (special spare). LIM-dekk (Liquid Injection Molded), sprøytestøpte dekk, har vært under utvikling i mange år uten å oppnå teknologisk gjennombrudd.
Historikk
Luftgummihjulets prinsipp ble oppfunnet i 1845 av briten R. W. Thompson, men det var den skotske dyrlegen John Dunlop som 1888 utviklet ideen til praktisk bruk. Brødrene Michelin (Frankrike) utførte et betydningsfullt pionerarbeid når det gjaldt luftringenes tilpasning for bruk på motorkjøretøyer. Med nye bilkonstruksjoner, lav vekt, kraftige motorer og høye hastigheter har det skjedd en kontinuerlig perfeksjonering av materialer, konstruksjon og fremstillingsmetoder som har ført frem til dagens dekkstandard.
Dekkproduksjon i Norge
I Norge ble det produsert bildekk i Askim (Askim Gummivarefabrik, senere Viking-Askim og Viking Dekk) 1931–91. Bedriftens produksjon dekket en betydelig del av Norges behov, mens ca. 2/3 av årsproduksjonen ble eksportert. Bedriften ble 1984 overtatt av den svenske Gislaved-gruppen (fra 1990–91 en del av tyske Continental AG). I stor utstrekning bygges fortsatt såkalte nordiske dekk ved anleggene i Gislaved.