cirkumfleks – Store norske leksikon (original) (raw)
På norsk blir diakritiske teikn fyrst og fremst brukt i lånord frå fransk og for å skilje mellom ord som blir skrivne på same måte, men har ulik tyding. I eksempla er det vald ut éi tyding av kvart ord, som eksempel på korleis vi kan bruke diakritiske teikn i norsk. Det er meir vanleg å bruke diakritiske teikn i nynorsk enn bokmål, og eksempelet er difor på nynorsk.
Cirkumfleks har to betydninger: det er navnet på det diakritiske tegnet ^, og er også navn på en toppet tonebevegelse innenfor en lang vokal eller stavelse.
Faktaboks
Uttale
cirkumflˈeks
av latin ‘omkringbøyd’
Diakritisk tegn
Cirkumfleks brukes i norsk bare i lånord fra fransk og i noen få norske ord for å unngå forveksling. Et eksempel på det siste er i ordet fôr (dyremat). Tegnet er noe vanligere i nynorsk enn bokmål, for eksempel i ord som vêr (bokmål vær) og lêr (bokmål lær).
I fransk kan cirkumfleks stå over alle vokaler unntatt y. ê uttales åpent, [ɛ], og vanligvis viser cirkumfleks at vokalen uttales lang. Bruken av cirkumfleks i fransk rettskrivning markerer normalt at en tidligere s foran konsonant er falt ut, noe som skjedde i middelalderen. Sammenlign fransk goût 'smak' med gusto på portugisisk, spansk og italiensk, og gust på katalansk og rumensk.
Esperanto bruker cirkumfleks over konsonanter: ĉ = tsj, ĝ = dsj, ĥ = som i tysk ach, ĵ = stemt sj, ŝ = sj.
Tonebevegelse
Innen fonetikk betyr cirkumfleks en totoppet tonebevegelse (fallende–stigende, stigende–fallende) innenfor en lang vokal eller stavelse.