coda – Store norske leksikon (original) (raw)

Coda er i musikk et avsluttende, avrundene parti ved slutten av en komposisjon. Codaen bygger gjerne på tidligere benyttede motiver, men kan også presentere nytt tematisk materiale. Komponistene Ludwig van Beethoven, Anton Bruckner med flere utvidet codaen til en selvstendig del av sonatesatsformen med nytt materiale. I fugen er codaen ofte bygd over et orgelpunkt.