collie – Store norske leksikon (original) (raw)
Collie. Langhåret. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Collie er en hunderase. Navnet kommer kanskje fra engelske coalie, ('kullsort'). Collie kalles også skotsk collie eller skotsk fårehund.
Faktaboks
Historikk
Siden forhistorisk tid var den gjeterhund i det skotske høylandet. I 1860-årene ble den «oppdaget» av dronning Victoria, noe som gjorde den til en moterase og førte til en total forandring av den opprinnelig uedle landsens hunden til en utpreget aristokrat av en selskapshund.
Beskrivelse
Mankehøyde 56–61 cm for hannhunder, 51–56 cm for tisper. Smal skalle, ubetydelig stopp, lang snute; små, høyt ansatte ører, bæres stående med øretippene fallende fremover (kippører); smidig, rektangulær kropp, velvinklet; halen bæres hengende i sabelform. Langhåret collie har tett underull og lang, meget rikelig overpels; korthåret collie har kort, tett pels; sobel (rødgul), trikolor (svart med tan-tegninger) og blue merle (sølvblå, flekket og marmorert med svart), alle med typiske hvite tegninger: hvit krage, hvitt bryst, hvite ben og poter samt hvit haletipp.