deisme – Store norske leksikon (original) (raw)
Deisme var en rasjonalistisk teologisk retning på 1600- og 1700-tallet i Vest-Europa. Deistene hevdet at en monoteistisk gudstro måtte bygge på fornuft, og de fleste avviste guddommelig åpenbaring i form av Bibelen eller Jesus Kristus som guddom. Gud er verdens skaper, men griper ikke aktivt inn i historiens gang.
Faktaboks
av latin deus, ‘Gud’
Deistene var i varierende grad kritiske til de etablerte kirkesamfunn, enkelte stod for en konsekvent antiklerikalisme, andre betegnet seg som «kristne deister». De ble utsatt for sterk kritikk og enkelte steder fengslet for blasfemi. Giordano Bruno ble brent som kjetter.
Deismen var særlig utbredt i England og representert av blant andre Lord Herbert av Cherbury og Matthew Tindal. Andre deister var Spinoza, Rousseau og Gotthold Lessing, i Nord-Amerika Benjamin Franklin og Thomas Jefferson. Ordet gikk ut av bruk på 1800-tallet, men deistiske oppfatninger finnes fortsatt både i og utenfor kristne kirkesamfunn.