den meksikanske revolusjonen – Store norske leksikon (original) (raw)

Den meksikanske revolusjonen (1910–1920) var et blodig folkeopprør i Mexico som resulterte i etableringen av en konstitusjonell republikk. Revolusjonen begynte som et folkeopprør mot president Porfirio Díaz, som flyktet til Paris i 1911, og endte med at Det institusjonelle revolusjonspartiet tok kontroll over Mexico på 1930-tallet.

Da Porfirio Diaz erklærte seg som vinner av presidentvalget i 1910, ble han av mange beskyldt for valgfusk. Motkandidaten, Francisco Madero, var blitt arrestert i forkant av valget. Madero klarte å rømme fra San Luis Potosí og utga deretter San Luis Potosí-planen, et politisk dokument som oppfordret folket til å gripe til våpen. Våren 1911 inntok revolusjonsstyrker Ciudad Juárez, og Díaz ble tvunget til å gå av. Nyvalg ble holdt, denne gangen i Francisco Maderos favør. Mangel på en enhetlig ledelse førte likevel til at kampene vedvarte i mange år.

I 1917 ble De forente meksikanske staters politiske grunnlov vedtatt. Denne erstattet grunnloven av 1857, og var den første grunnloven i verden som stadfestet sosiale rettigheter. Den politiske situasjonen stabiliserte seg først med opprettelsen av Det institusjonelle revolusjonspartiet, som hadde regjeringsmakten uavbrutt i årene 1929–2000.