deportasjon – Store norske leksikon (original) (raw)
Deportasjon er tvungen forvisning til et bestemt, oftest fjernt oppholdssted. I nyeste tid har deportasjon i stor målestokk vært brukt av okkupanter og diktaturstyrer for å eliminere motstand og politisk uenighet, dels også for å skaffe tvungen arbeidskraft.
Faktaboks
av latin ‘føre bort’
Historie
Deportasjon ble brukt som straff alt av romerne med det ene formål å uskadeliggjøre de forviste. Især på 1700- og 1800-tallet utnyttet dessuten de store kolonimakter deportasjon som ledd i kolonipolitikken. Storbritannia deporterte forbrytere, blant annet til de nordamerikanske koloniene (dagens USA) og til Australia, Frankrike til Fransk Guyana med Djevleøya og Ny Caledonia, og Russland til Sibir og Sakhalin.
I Norge forekom en slags deportasjon som straff i form av arbeid på fiskerleiene nordpå. Den var lite brukt og ble opphevet i 1842.