diafon – Store norske leksikon (original) (raw)
Diafon er et tåkesignalapparat drevet med trykkluft, og gir en kraftig gjennomtrengende lavtonet lyd. Diafoner har blitt mest brukt ved fyrstasjoner for å varsle skip om farer og urent farvann når det er tåke.
Faktaboks
Uttale
diafˈon
Diafonsignalet er lavfrekvent fordi dype toner bærer lengre og er lettere å høre. Signalet fra en diafon avsluttes med en kortvarig dyp tone, såkalt «grynt».
Diafonen ble utviklet av John Northy fra Toronto i Canada tidlig på 1900-tallet. Apparatet produserer lyd ved hjelp av komprimert luft som blir presset gjennom et hull eller mellom to vibrerende metallplater for på den måten å lage en vibrerende luftsøyle.
De fleste tåkelurer i Norge er nå fjernet og erstattet av ulike elektriske hjelpemidler etter at fyrene har blitt automatiserte, men det finnes fortsatt noen tåkelurer av diafontypen utenlands.