dissenter – Store norske leksikon (original) (raw)

Dissenter ble tidligere brukt om et medlem av et kristent trossamfunn utenfor den dominerende kirken. I Norge ble det brukt om dem som sto utenfor den offisielle evangelisk-lutherske (stats)-kirken. I tillegg ble det også brukt om bevegelser innen den offisielle kirken som man mente brøt med det som ble oppfattet som rett lære. Slik ble haugianerne ofte kalt for dissenter av geistlige i den offisielle norske kirken, selv om også haugianerne var medlemmer der. Etter hvert som haugianerne ble mer akseptert, sluttet man gjerne også å kalle dem dissentere. Betegnelsen er i dag lite brukt.

Faktaboks

Uttale

dissˈenter

Etymologi

av latin ‘ha en annen mening’

I Norge var det forbudt å melde seg ut av statskirken og danne et eget trossamfunn inntil den første dissenterloven ble vedtatt i 1845. Med «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» (1969) ble dissenterbegrepet avskaffet i norsk rett; denne gir alle rett til å drive religionsvirksomhet og danne trossamfunn.