elektrisk polarisering – Store norske leksikon (original) (raw)
Elektrisk polarisering er en liten forflytning av negative og positive elektriske ladninger i motsatte retninger i et materiale, og oppstår når materialet befinner seg i et elektrisk felt.
Polariseringen skjer ved at det elektriske feltet gir elektronskyen rundt atomkjernene en liten forflytning mot feltretningen. Dette gjør at den ene siden av atomene får et lite overskudd av negativ ladning og den motsatte siden et overskudd av positiv ladning. Atomene blir små dipoler, og materialet sies da å være elektrisk polarisert.
Et mål for polariseringen er det elektriske dipolmomentet. Dipolmomentet er lik avstanden mellom sentrene av positiv og negativ ladning i atomene multiplisert med størrelsen av ladningen i de atomære dipolene.
Elektrisk polariseringstetthet betegnes med P og er lik elektrisk dipolmoment per volumenhet i et stoff. Polariseringstettheten tilfredsstiller P = D – ε0_E,_ hvor D er elektrisk flukstetthet, E elektrisk felt og ε0 permittiviteten i vakuum. SI-enheten for elektrisk polarisering er coulomb per kubikkmeter, C/m3.