enerett – Store norske leksikon (original) (raw)
Enerett er i juridisk forstand en en eksklusiv rett til å utnytte en ting eller rettighet. Eiendomsrett er for eksempel et eksempel på en enerett, men uttrykket er mer vanlig brukt om eksklusive råderetter av annen art, for eksempel opphavsrett, patentrett, herunder imaterielle rettigheter som rett til oppfinnelser, fotografi, varemerke, firma med mer.
Enerett innebærer et rettslig monopol i motsetning til faktiske monopoler. Et rettslig monopol karakteriseres av at man sitter med et registrert varemerke, patent eller lignende som bare kan utnyttes av eller med tillatelse fra rettighetshaveren. Eneretten kan bygge på lov eller på avtaler, for eksempel ved eneforhandleravtaler. Et faktisk monopol er tilfelle der for eksempel en tilbyder av en vare er enereådende i et marked, men hvor denne kan bli utfordret uhindret av konkurrenter.
Eldre tiders privilegier gikk blant annet ut på enerett til å utøve visse virksomheter, særlig handel og industri. I dag anses konkurranse som et bedre egnet virkemiddel for å fremme et velfungerende marked.