etsing – teknikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Etsing, tilsiktet kjemisk eller elektrokjemisk angrep av overflaten hos faste stoffer (ofte metaller) ved kontakt med et flytende eller gassformig etsemiddel. Etsing av metalliske artikler i syre for å fjerne oksid fra overflaten betegnes beising.
Faktaboks
av tysk
Etsing er et viktig hjelpemiddel i metallografi. Etsing utføres også til dekorative formål, og for lokal merking eller overføring av skrift og tegning, for eksempel på glass. Lokal etsing anvendes ved overføring av fotografiske bilder til metallplater ved autotypi.
I tillegg til en rekke kjemikalier (ofte syrer) løst i vann eller organiske løsemidler, benyttes også elektrolytisk (anodisk) etsing, samt etsing ved kontakt med egnede gasser, for eksempel varm luft («heat tinting»).