flammekaster – Store norske leksikon (original) (raw)
Flammekaster er et nærstridsvåpen som sprøyter ut en brennbar tyktflytende væske.
Den brennbare væsken, som er meget lett antennelig, sprøytes ut ved gasstrykk. Flammekastere finnes i flere typer, både bærbare med vekt 20–30 kg og rekkevidde opptil 50 m, og tyngre typer montert på stridsvogner og med rekkevidde opptil 100 m.
Tidligere tiders gresk ild var en form for flammekasting. Moderne flammekastere ble først brukt av Tyskland i 1915, under første verdenskrig.