forfatning – Store norske leksikon (original) (raw)
Forfatning er de grunnleggende rettsregler i en stat, særlig de regler som gjelder forholdet statsmaktene imellom og mellom statsmaktene og borgerne. Forfatningen kan bestå av skrevne eller uskrevne regler, eller av begge.
Faktaboks
av middelnedertysk, avledet av ‘forfatte’
Også kjent som
statsforfatning, konstitusjon
I mange stater er forfatningen eller viktige deler av den nedfelt i en skreven grunnlov. I andre stater, som for eksempel Storbritannia, har man ingen skreven grunnlov.
Den norske forfatningen består dels av Grunnloven av 17. mai 1814 og dels av konstitusjonell sedvanerett.
Ordene forfatningsrett eller statsforfatningsrett brukes om den delen av rettsvitenskapen som beskjeftiger seg med forfatningsreglene.