fort – Store norske leksikon (original) (raw)
Fort, betegnelse på et selvstendig festningsverk. I Norge er et fort en taktisk enhet i en gruppe og/eller i et sjøforsvarsavsnitt. Selv om det unntaksvis forekommer sperrefort inne i landet, ble fortene i Norge hovedsakelig bygd for kystforsvaret (Kystartilleriet). Som regel ble de bygd i fjell, gitt god dekning mot alle typer av våpenvirkninger og kamuflert. Kanonene stilles opp i betongkasematter eller i dreibare pansertårn. Skyts som skal skyte i begrensede områder (sektorer), avgir ild gjennom kasemattens embrasure (åpning, glugge). Denne dekkes av panserplater som er fastmontert til kanonen og følger denne. Moderne kanoner i pansertårn kan avgi ild i 360°. Se også festning og grensefestning.
Faktaboks
av fransk ‘sterk, kraftig’