grunnfjell – Store norske leksikon (original) (raw)

Grunnfjell, helt eller delvis omvandlede bergartskomplekser som danner et underlag for yngre avsetninger i et område. I norsk sammenheng har begrepet tradisjonelt vært ensbetydende med bergarter dannet i prekambrium (den aller yngste del av prekambrium i sparagmitt-avleiringene regnes dog ikke til grunnfjellet).

Tidligere ble det antatt at en del av grunnfjellet var Jordens opprinnelige størkningsskorpe, men nå går man ut fra at de de eldste kjente grunnfjellbergartene er dannet ved Jordens overflate, og senere omdannet ved stort trykk og høy temperatur i de dypere delene av jordskorpen. Andre bergartstyper, som for eksempel dypbergartene, er dannet ved størkning av smeltemasser som senere trengte inn i disse bergartene dypt under overflaten.

De vanligste grunnfjellsbergartene er granitt, gneis, gabbro og amfibolitt. Enkelte steder (for eksempel i Telemarksuiten) har omvandlingen ikke gått lenger enn at man kan se opprinnelig sedimentære strukturer som rifler ('bølgeslagsmerker'), regndråpeavtrykk og kryssjiktning, som tydelig viser at det er tale om gamle elve- og strandavsetninger. Kontinentenes kjerneområder, de prekambriske skjold, består av grunnfjell. Grunnfjell er meget utbredt i Norge.