grunnsetning – logikk, filosofi – Store norske leksikon (original) (raw)
Grunnsetning er et aksiom i et deduktivt system. Det er utsagn som ikke selv er avledet eller bevist i systemet, men som man utleder eller beviser andre utsagn fra. Tidligere betydning: selvinnlysende sant utsagn.
Grunnsetning er også betegnelse på en grunnleggende hypotese i et hypotetisk-deduktivt system. En grunnsetning må være sann eller ha høy grad av sannsynlighet; av slike grunnsetninger utledes forutsigelser som kan prøves empirisk (eksperimentelt).