grunntone – Store norske leksikon (original) (raw)
Grunntonen er første tone i en skala, dypeste tone i en akkord i grunnstilling, det vil si ordnet i terser, og sentraltonen (og oftest slutt-tonen) innenfor et tonalt melodisk forløp. Tonika betyr omtrent det samme som grunntone, men viser også til akkorden bygget på grunntonen.