håndsetting – Store norske leksikon (original) (raw)

Håndsetting er setting av tekst for hånd med løse typer for trykking i høytrykk.

Settingen foregikk ved at typene ble plukket opp én etter én fra settekassens fag (rom) og plassert i en vinkelhake. Hver linje måtte sluttes ut enten ved å slå ut (utvide) eller knipe (forminske) ordmellomrommene slik at margene ble rette. Det var regler for hvordan og i hvilken rekkefølge ordmellomrommene skulle justeres.

Når vinkelhaken var full, ble linjene «hevet ut» ved hjelp av en settelinje og plassert på et skiff – et slags brett med vinkelrette hjørner. Der ble tekst, titler, streker, ornamenter, klisjeer og så videre justert sammen ved hjelp av ulike typer blindmateriell til en sats, en helhetlig, samlet trykkform, og til slutt bundet ut med en kolumnesnor. Når satsen var trykt, ble den lagt av, det vil si at typene ble lagt tilbake i settekassen.

Man skiller med andre ord mellom håndsats og maskinsats, som kom på begynnelsen av 1900-tallet. Men de to teknikkene ble i praksis kombinert på den måten at større tekstmengder i skriftstørrelser opp til ca. 14 punkt ble produsert ved hjelp av maskinsats, og titler og tekst i større skriftgrader ved hjelp av håndsats.

Før settemaskinene kom i bruk, ble all tekst satt for hånd. Større arbeider som bøker og lignende – såkalt verksats – krevde store mengder blytyper. Til dette ble det brukt helkasser – større settekasser som rommet dobbelt mengde med blytyper. Så sent som på 1920-tallet kunne fortsatt hele bøker settes for hånd. I en periode ble en del slikt arbeid utført som stykkakkord (stå på stykk).

Blysats og høytrykk måtte vike for film, fotosats og offset på 1970-tallet og benyttes ikke lenger i trykksakfremstilling.