høgstaudeskog – Store norske leksikon (original) (raw)

Høgstaudeskog er en skogtype som er avhengig av næringsrik jord med friskt vannsig, og er vanligst i lier og åstrakter i innlandet.

Faktaboks

Også kjent som

T4-C-18 høgstaudeskog

Høgstaudeskog forekommer i barskog og fjellbjørkeskog, mens sør i landet og mot kysten får slike lokaliteter edelløvskog.

Innen barskogen er treslaget gran, mens høgstaudeskog med furu er mer uvanlig. I fjellbjørkeskogen er høgstaudeskog utbredt, og da med dunbjørk i tresjiktet og ofte med et busksjikt av vier. Høgstaudeskogen preges av et frodig feltsjikt av høge urter, gras og bregner mens lyng og lav er fraværende.

Dette er en skogtype med svært høy produksjon av trevirke og annen biomasse, men forholdene for foryngelsen kan være vanskelige. Etter hogst blir arealet gjerne tilplantet med gran.

Høgstaudeskog dekker fem prosent av skogarealet i Norge.