høydehopp – Store norske leksikon (original) (raw)
Høydehopp. Stativ med matte.
Hanne Haugland under VM i Athen 1997, hvor hun ble verdensmester med et hopp på 1,99 meter. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Pat Matzdorf satte i 1971 verdensrekord i høyde med 2,29 meter. Dette var den siste rekorden satt med dykkstil før den såkalte Fosbury flop tok over.
Høydehopp er en øvelse i utendørs og innendørs friidrett, hopp over en horisontal list som hviler i et stativ. En utøver går ut av konkurransen etter tre mislykkede forsøk i rekkefølge, enten på samme eller på forskjellige høyder. Høydehopp med tilløp er internasjonal og nasjonal mesterskapsøvelse, samt deløvelse i tikamp for menn og sjukamp for kvinner. Høydehopp uten tilløp (stille høyde) er nasjonal øvelse.
Faktaboks
Også kjent som
høydesprang
Utstyr
Listen er sirkelrund, 4 meter lang og laget av glassfiber eller annet passende materiale med vekt høyst to kilo (tidligere trekantet trelist). Den hviler med sine flate ender (3–3,5 centimeter brede) på to knekter festet til innsiden av hvert sitt stativ, slik at den faller lett ned ved berøring. Listhøyden reguleres ved å flytte knektene opp eller ned på stativene, høyden måles fra listens overkant der den er lavest og loddrett ned til bakken. Bak stativet er et landingsfelt på minst 5×3 meter dekket av tykke matter (tidligere sandgrop). Tilløpsfeltet er i internasjonale mesterskap minst 20 meter langt i alle retninger foran stativet.
Teknikk og regler
Satsen skal foregå på én fot etter et tilløp av valgfri lengde. I høydehopp uten tilløp må man satse på begge ben samtidig. Hoppstilen har forandret seg mye gjennom tidene. De beste bruker nå utelukkende den såkalte Fosbury flop, oppkalt etter amerikaneren Dick Fosbury som utviklet denne stilen på slutten av 1960-tallet. Hopperen vrir seg her rundt i oppspranget, slik at listen passeres med hodet først og nakken og ryggen ned.
Før konkurransestart skal deltakerne informeres om begynnerhøyden og de påfølgende høyder. Listen heves minst to centimeter per omgang. I mangekamp heves alltid listen tre centimeter.
Hver deltaker har inntil tre forsøk per høyde, men kan la være å hoppe på de høyder han måtte ønske. Etter et mislykket forsøk kan dessuten resterende forsøk (ett eller to) spares til senere høyder. Forsøket er mislykket hvis listen rives ned av hopperen eller han berører matten bak stativene uten å hoppe, for eksempel ved å løpe under listen. Hopperen er utslått etter tre riv i rekkefølge og får som resultat høyeste godkjente hopp. Klarer bare én deltaker siste høyde, er han vinner av konkurransen, men har rett til å fortsette inntil han river tre ganger på rad. Han bestemmer da selv hvilken høyde listen skal heves til. Klarer flere deltakere siste høyde, rangeres de etter antall forsøk på høyden, slik at færrest forsøk gir best plassering. Står flere fremdeles likt, avgjøres rekkefølgen av det totale antall riv i hele konkurransen for disse. Kan man ikke skille deltakere etter dette, får de samme plassering, unntatt hvis det gjelder seieren, da det blir omhopp på bestemte høyder.
Historikk
Den amerikanske hopperen George Horine utviklet en teknikk som ble hetende californisk stil (western roll) omkring 1910. Denne ble foretrukket av de fleste utøvere inntil dykkstilen kom på 1930-tallet. Bildet viser Horine under OL i 1912.
Høydehopp som konkurranseidrett er kjent i Storbritannia fra midten av 1800-tallet, først som innslag i de skotske Highland Games, noe senere i engelsk universitetsidrett. Opprinnelig hoppet man over listen med samlede ben. I 1890-årene ble saksestilen lansert, hvor hopperen først svinger det ene benet opp over listen og deretter resten av kroppen. Med modifisert saksestil (eastern cut-off) hoppet amerikaneren Michael Sweeney 1,97 meter i 1895. Den amerikanske rullestilen (også kalt californisk stil) ble lansert av hans landsmann George Horine i 1911, som ble førstemann over to meter ved nærmest å rulle over listen med kroppen vannrett utstrakt. Fra 1936 ble rullestilen etter hvert erstattet av dykkstilen, hvor man passerer listen med hodet først og brystet ned. Med denne klarte amerikaneren Lester Steers 2,11 meter i 1941. I 1960-årene førte en russisk variant av dykkstilen til store rekordforbedringer, blant annet gjennom Valerij Brumel. Den siste rekorden med dykkstil (2,29 meter) ble satt i 1971 av amerikaneren Pat Matzdorf, før Fosbury flop tok over som hoppstil.
Høydehopp med tilløp er olympisk øvelse utendørs siden 1896 i Athen for menn og 1928 i Amsterdam for kvinner. Høydehopp er også øvelse i EM og VM både innendørs og utendørs. Høydehopp uten tilløp var olympisk øvelse fra 1900 til 1912, hvor amerikaneren Ray Ewry vant fire av fem ganger. Det er nå en lite utbredt øvelse hvor det ikke noteres offisielle internasjonale rekorder, kun norske.
I Norge er NM i høyde utendørs arrangert for menn fra 1896 og for kvinner fra 1947. Beste norske prestasjoner: Hanne Haugland verdensmester 1997 i Athen, Steinar Hoen europamester 1994 i Helsingfors og Bjørn Paulson OL-sølv 1948 i Mexico By. NM i høyde uten tilløp er holdt fra 1910 for menn og 1947 for kvinner.
Rekorder
Verdensrekorden for menn utendørs er 2,45 meter, satt i 1993 av Javier Sotomayor fra Cuba. For kvinner er verdensrekorden 2,10 meter og ble satt i 2024 av Jaroslava Mahutsjikh fra Ukraina under Diamond League i Paris i juli 2024.
De norske utendørsrekordene er 2,36 meter satt i 1997 av Steinar Hoen og 2,01 meter satt i 1997 av Hanne Haugland.
I høyde uten tilløp er de norske rekordene 1,82 meter for menn, satt av Sturle Kalstad og 1,53 m for kvinner, satt av Stine Kufaas.
Stefka Kostadinova (Bulgaria) satte verdensrekord i høyde med 2,09 meter under et stevne i Roma i 1987. Rekorden sto i nesten 37 år før Jaroslava Mahutsjikh fra Ukraina hoppet 2,10 i Paris i juli 2024.
Steinar Hoen under friidretts-VM i Göteborg 1995. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Les mer i Store norske leksikon
Amerikaneren Platt Adams tar gull i høyde uten tilløp under OL i 1912. Det var siste gang stille høyde var olympisk øvelse.