haram – Store norske leksikon (original) (raw)
Haram er i islamsk rettsvitenskap en betegnelse for handlinger som er forbudt og moralsk forkastelig, det motsatte av halal.
Faktaboks
Ordet ḥarām med en kort og en lang a-vokal er beslektede med ordet ḥaram med to korte vokaler. Den grunnleggende betydningen «forbud, begrensning» er her utvidet til «hellighet», og ordet anvendes om tre religiøst viktige byer: Mekka, Medina og Jerusalem. Mekka har det største haram («hellig område») og Jerusalem det minste. Mekka og Medina kalles «de to helligdommene» (al-ḥaramayn), og Jerusalem kalles al-haram al-sharif («den opphøyde helligdom»). En rekke rituelle regler gjelder for slike områder: Jakt er forbudt, det er forbudt å hugge trær, rykke opp planter med rot eller høste korn. Vold mot mennesker og andre levende vesener er også forbudt, og det er mulig å søke asyl i helligdommen.
Et annet beslektet ord er iḥrām, som betegner pilegrimens tilstand under pilegrimsferden, begrenset av rituelle regler.
En bruk av ordet i islamsk rettstenkning er knyttet til de reglene som begrenser sosial omgang mellom kjønnene. Ordet maḥram betegner i denne forbindelsen en mann som er definert som innenfor en kvinnes «begrensede krets», det vil si ektemann og menn forbudt for ekteskap som familie i rett oppad- og nedadgående linje, onkler og nevøer, svigerfar.
Ordet harem («forbudt område») anvendes i noen kulturer om «et adgangsbegrenset område» i betydningen en del av huset hvor kvinner holder til.