hjul – Store norske leksikon (original) (raw)
Hjul for gammel hestekjerre
Hjul er en sirkulær skive anbrakt på en aksel. Benyttes dels for å utføre en rullende bevegelse, dels for å overføre krefter og bevegelse (transmisjonshjul). Hjulet beveger seg om en aksel (i lager) eller er festet til en aksel. Det er bygd av tre deler: kransen (hjulring, felg) ytterst, navet innerst og eikene eller skiven som forbinder krans og nav.
Faktaboks
av norrønt; hjól, hvél
Historie
Hjulet er en av menneskehetens grunnleggende oppfinnelser.
Rullestokken kan ha vært hjulets forløper, antakelig har også dreieskiven vært forbilde. Hjulets aller eldste historie er vanskelig å etterspore. De eldste hjulfunn stammer fra Mesopotamia cirka 3500 fvt. I Egypt tok man hjulet i bruk cirka 2500 fvt.
Både skivehjul og eikehjul er kjent fra førhistorisk tid. De eldste eikehjul er kjent fra Mesopotamia og kan dateres til cirka 2000 fvt. Eikehjulet var kjent i Egypt cirka 1600 fvt, i Kina cirka 1300 fvt. og i Nord-Europa cirka 1000 fvt. Ved olmekiske boplasser i Vera Cruz-området i Mexico er det funnet mengder av små keramikkdyr påført hjul. Selv om hjulet dermed var kjent allerede i tiden før Columbus, virker det ikke som det kan ha hatt noen praktisk anvendelse i de amerikanske høykulturer før europeerne brakte det med seg på 1500-tallet.
Luftgummihjulets prinsipp ble oppfunnet i 1845 av skotten Robert William Thompson (1822–1873), mens den skotske dyrlegen John Dunlop i 1888 utviklet ideen til praktisk bruk.
Hjul fra forskjellige epoker.