hodetelefon – Store norske leksikon (original) (raw)
Hodetelefon er en enhet med små høyttalerelementer som enten plasseres utenpå øret eller inn i øregangen. Høyttalerelementene er vanligvis elektrodynamiske, det vil si at membranen er festet til en spole som beveger seg i et magnetfelt, men den fins også elektrostatiske hodetelefoner. I dagligtale består en hodetelefon (headset) oftest av to enheter, med separate (stereo)signaler til hvert øre.
I eldre, stasjonære telefonapparater (fasttelefoner) kalte man gjerne høyttalerelementet i håndsettet for høretelefon.
Typer
Hodetelefonene kan være av typen:
- Lukket («circumaural») der elementene omslutter øremuslingen.
- Halvåpen («supra-aural») der elementene ligger utenpå øremuslingen. For å gjøre lydegenskapene så gode som mulig benyttes det en skumplastpute eller lignende som sikrer god kopling mellom hodetelefonen og øret.
- Åpen («open») der elementene henger utenfor øremuslingen. Lydegenskapene sikres ved spesielt konstruerte elementer.
- I øret («insert») der elementene settes inn i øregangen.
Høykvalitets hodetelefoner finnes innen alle typer; valg av type er mer avhengig av ulike brukerbehov. I øret er minst og lettest. Lukkede hodetelefoner er størst og tyngst, men har ofte en bedre bassgjengivelse.
Hodetelefoner kan utstyres med en aktiv støydemping (støykansellering) hvor små mikrofoner i hodetelefonen fanger opp ekstern lyd og sender denne i motfase tilbake til hodetelefonens høyttalerelement. Dette kan gi en dramatisk reduksjon av statisk bakgrunnsstøy (fly, aircondition, etc.) men er mindre effektiv ved transiente signaler av typen musikk, tale, etc.