hovedtreklanger – Store norske leksikon (original) (raw)
Hovedtreklangene er de viktigste akkordene i innen dur/moll-tonaliteten som dominerte vestlig kunstmusikk fra midten av 1600-tallet til slutten av 1800-tallet. De ligger på skalaens første, fjerde og femte trinn. Hovedtreklangene inneholder tilsammen alle tonene i skalaen/tonearten, og treklangen på femte trinn inneholder toneartens ledetone (kromatisk hevet i moll). Både fjerde og femte trinn står i kvintavstand til første trinn – fjerde en kvint nedad, femte trinn en kvint oppad – slik utgjør disse to treklangene et spenningsskapende harmonisk element til første trinn.
Funksjonsteoriens symbol for første trinn tonika er T, for fjerde trinn subdominant S og for femte trinn dominant, D. Trinnteorien benytter romertall som symbol ut fra treklangenes posisjon i skalaen: I, IV og V, mens besifringen benytter treklangens grunntone; for eksempel i C-dur henholdsvis C, F og G, i c-moll cm, fm og gm.