hypnose – Store norske leksikon (original) (raw)
Hypnose er en søvnlignende tilstand hvor den hypnotiserte personen bevarer kontakt med den som fremkaller hypnosen, hypnotisøren. Under hypnose er mottageligheten for inntrykk fra hypnotisøren, suggestibilitet, økt. Hypnose kan også fremkalles av personen selv gjennom bestemte konsentrasjonsteknikker som innsnevrer bevisstheten og som kan læres, såkalt selvhypnose eller autohypnose.
Faktaboks
Uttale
hypnˈose
av gresk ‘søvn’
De fleste mennesker lar seg hypnotisere, hvis de er villige til det, om enn ikke alltid ved første forsøk. Å bli hypnotisert krever at personen er villig til å gi slipp på egen kontroll og i stedet konsentrerer seg fullt ut om hypnotisørens instruksjoner. Instruksjonene er som regel inntrengende, enstonige og rytmiske hørselsinntrykk som virker søvndyssende, men samtidig holder rapporten ved like. Hypnosen mangler ellers søvnens fysiologiske virkninger på åndedrett, puls og så videre. Den hypnotiserte er i regelen på det rene med sin tilstand og husker det som er foregått under hypnosen, om den ikke var så dyp at rapporten har gått for seg under bevissthetenes terskel.