intarsia – Store norske leksikon (original) (raw)
Intarsia i edeltre og elfenben på et flamsk kabinettskap, fra 1680. Rijksmuseum, Amsterdam. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Intarsia er innenfor møbelkunsten en dekorasjonsmetode som består i at større og mindre biter av forskjellige treslag legges sammen til forskjellige mønstre i overflaten av møbelet. Håndverkeren bak intarsia kalles ofte dekupør.
Faktaboks
Uttale
intˈarsia
av italiensk
Begrepet brukes også innenfor tekstilkunst.
Teknikk
Finérbitene, som settes sammen til et mønster, skjæres enten med kniv eller en fin liten sag (dekupørsag), som kan følge kurver i mønsteret. Flere lag med finér kan legges på hverandre og skjæres dersom man for eksempel ønsker å repetere en form i mønsteret.
Finéren kan være av ulik tykkelse, men siden slutten av 1800-tallet er den blitt tynnere, ca. 1–1,5 millimeter.
Historikk
Intarsia-teknikken er kjent i Egypt og i land i Østen langt tilbake i tid. Her ble teknikken blant annet brukt for å skape en illusjon av perspektiv i møbeloverflater og på paneler.
Til Norge kom intarsia-teknikken først og fremst under renessansen på 1600-tallet og etter dette er den brukt på finere møbler.
Les mer i Store norske leksikon
Intarsia. Motiv av dansere og musikere. Sannsynligvis utført ved Mjölby Intarsia. Sverige, 1920/30-tallet.
Empire stoler i bjerk med intarsiadekor. Antagelig Bergens-arbeid fra ca. 1820.