intervju – Store norske leksikon (original) (raw)
Intervju er en samtale der en part innhenter informasjon fra en annen part. Den som leder samtalen kalles intervjuer. Den som svarer kalles intervjuobjekt. Intervjuet er både en arbeidsmetode og en sjanger og ulike profesjoner bruker intervjuer på forskjellige måter.
Faktaboks
Uttale
intervjˈu
av engelsk interview, etter fransk, egentlig ‘sammenkomst’
- Journalisten intervjuer med tanke på at svarene skal publiseres for offentligheten. Saksintervju, portrettintervju og enkét er ulike undersjangere.
- Arbeidsgiveren bruker jobbintervjuet for å finne ut hvem av søkerne hun skal ansette.
- Forskeren bruker forskningsintervjuet som arbeidsmetode i vitenskapelige undersøkelser.
- I markedsundersøkelser intervjues mange folk (respondenter) for å undersøke kjennskap til og erfaringer med produkter, holdninger til politiske saker eller tilslutning til politiske partier.
Journalistikk
I journalistikken er intervjuet et viktig arbeidsverktøy og har flere undersjangere. Det er en styrt samtale hvor journalisten spør og intervjuobjektet svarer. Et journalistisk intervju gjøres som regel på vegne av en redaksjon og med tanke på publisering i mediene.
- Researchintervjuet tjener til å innhente bakgrunnsinformasjon til en sak.
- I saksintervjuet intervjues noen som har spesiell kunnskap om en nyhetssak. Spørsmålene handler om saken og svarene publiseres som direkte sitater. Intervjueren skal ikke kommentere med egne meninger. Hvis intervjuet skal publiseres som tekst får intervjuobjektet gjerne svarene til gjennomlesning, såkalt sitatsjekk.
- Portrettintervju har til hensikt å gjøre publikum bedre kjent med en person, og da ikke bare denne personens offentlige rolle, men «hele mennesket». I portrettintervjuet spiller gjerne et fotografisk eller tegnet portrett en viktig rolle.
- I en enkét stilles noen få personer det samme spørsmålet. Kalles også rundspørring.
Historie
Som avisteknisk ord dukket intervju opp i amerikanske aviser i 1869, men samtaleformen hadde vært brukt tidligere. I 1870-årene ble intervjuformen overført til engelsk presse, og mot slutten av århundret ble den alminnelig også i Skandinavia. I Norge regnes maleren og forfatteren Christian Krohg som en av de første som benyttet seg av intervjuformatet. Han hadde sitt første portrettintervju på trykk i Verdens Gang i 1887.
Et av de aller første norske nyhetsintervjuene finner vi i avisen Framgang på Lillehammer i 1889, der redaktør Johan Filseth intervjuet en lærer som var blitt utsatt for mordforsøk.
Nyhetsintervjuene var imidlertid få frem til 1950-årene, og mange var i referatform. Svarene var ofte lange og omstendelige og stilen formell. Utover 1960-tallet vokste fjernsynet frem som et viktig medium og intervjuene ble både flere og mer kritiske, med hyppigere veksling mellom spørsmål og svar. Avisene kommenterte det som skjedde på skjermen og intervjuet overtok for referatet som dominerende nyhetssjanger i avisene.
Forskningsintervju
I samfunnsvitenskapene inngår forskjellige former for intervju som en av flere forskningsmetoder. Det er forskningsprosjektets problemstilling som ligger til grunn for metodevalget.
Forskningsintervjuet kan være personlig (ansikt til ansikt eller i gruppe), foregå over telefon eller i form av at de som svarer (respondentene) fyller ut spørreskjemaer slik som i en enkét. I dag foretas de fleste enkéter på internett.
Ønsker man å gå i dybden av en persons holdninger vil intervjuguiden bestå av spørsmål med åpne svarmuligheter og mulighet til å stille utfyllende spørsmål. Dersom målet er å kunne sammenligne svarene på tvers av respondentene, vil det være nødvendig med faste spørsmål og lukkede svaralternativer.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Brynjulf Handgaard m.fl (2013). Journalistikk – en innføring. Oslo: Gyldendal Akademisk.
- Guri Hjeltnes (2010) (red,) Imperiet vakler 1945-2010. Bind 3, Norsk Presses Historie. Oslo: Universitetsforlaget.
- Steinar Kvale (2015) Det kvalitative forskningsintervju. 3. utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk.