judo – Store norske leksikon (original) (raw)

Judo. Kampscene som demonstrerer nedleggelse av motstanderen (nederst) gjennom lårkast (ushimata).

Judo er en japansk kampsport. Det er en form for bryting, hvor man fra stående prøver å kaste motstanderen ned på ryggen eller å holde vedkommende under kontroll nede på matten.

Faktaboks

Uttale

jˈudo

Etymologi

japansk ‘myk vei’

Judo praktiseres som mosjons- og konkurransetrening (randori), som formelle øvelser (kata) hvor grunnleggende teknikker skal utføres i en bestemt rekkefølge, eller som kamp (shiai).

God teknikk og balanse er viktigere enn stor styrke, og målet er å oppnå maksimal effekt ved minimal anstrengelse. Dette gjøres blant annet gjennom å utnytte motstanderens bevegelse og kraft til egen fordel. Samtlige kasteteknikker bygger på at man tar i motstanderens drakt, skaper balansebrudd, og deretter forsterker dette balansebruddet med god teknikk.

Judo ble utviklet av japaneren Jigoro Kano i 1880-årene ved å fjerne spark og slag fra det våpenløse selvforsvarssystemet jujutsu. Hver teknikk skal kunne utføres med full styrke uten å skade motstanderen.

Utstyr

Som i mange andre japanske kamp- og selvforsvarsteknikker (budo) foregår trening og konkurranser i judo i et lokale (dojo) hvor hele eller deler av gulvet er dekket av matter. Disse var opprinnelig fylt med presset rishalm, nå er de som regel laget av skumgummi. For judokamper er kampområdet kvadratisk med minimum 7 meter lange sider (10 meter i internasjonale konkurranser). Det er omgitt av et minst 4 meter bredt mattedekket sikkerhetsareal.

Drakt

Judo utøves barføtt i vid bukse og jakke, kvinner bruker også T-skjorte. Drakten (judogi) er laget av bomull eller materialer bestående av minst 70 prosen bomull, og jakken holdes løst sammen ved et knyttet tøybelte rundt livet. Beltefargen angir utøverens dyktighetsgrad. Det er seks læregrader nummerert fra 6 til 1 etter stigende dyktighet, kalt kyu for utøvere fra 16 år og eldre og mon for yngre utøvere, som ikke kan gradere seg med halslås og armlås. Beltefargene er (etter stigende grad) henholdsvis hvit, gul, oransje, grønn, blå og brun. Det er også ti mestergrader, kalt dan, nummerert fra 1 til 10 etter stigende dyktighet, hvor beltefargen er svart, men 6.–8. dan (administrasjonsgrader) kan også bære rødt og hvitt belte og 9.–10. dan (honorære grader) rødt belte.

Motstanderne i kamp har henholdsvis hvit og blå drakt for å skille dem hos publikum og dommere.

Kampregler

I de aldersbestemte klassene ungdom (U18), junior- og seniorklassene er kamptiden inntil 4 minutter for begge kjønn. Kampene ledes av en mattedommer, som bedømmer resultatet av teknikker og tildeler straff i samarbeid med to assistentdommere som sitter utenfor konkurranseområdet.

Kampen starter stående midt på kamparealet. Her hilser utøverne på hverandre for vise respekt. I løpet av kampen kan utøverne score poeng ved å kaste motstanderen på siden eller ryggen på matten, ved å holde vedkommende fast nede på matten en viss tid, eller ved å bruke av armlås eller halslås.

Det er rundt 67 godkjente kast med flere varianter, som deles inn i hånd- og armkast, skulderkast, hoftekast, fot- og benkast, samt offerkast hvor man drar motstanderen med i eget fall. Alle kasteteknikker bygger på at man tar tak i motstanderens drakt, skaper balansebrudd, og deretter forsterker dette balansebruddet med god teknikk.

Om et kast ikke gir full score, eller utøverne selv velger å fortsette kampen på matten, kan utøverne fortsette kampen der så lenge det er aktivitet. Nede på matten prøver utøverne å få kontroll over motstanderen gjennom ulike holdegrep, halslås eller armlås mot albueleddet.

Vektklasser

Fra og med 1964 er utøverne delt i vektklasser, sju klasser for begge kjønn. I NM, EM og VM konkurrerer man dessuten i åpen klasse, fra 1964 har judo også vært en OL-øvelse.

Tallene angir øvre grense for klassen (opp til tungvekt):

Poeng og kampresultat

Dommeren tildeler poeng for landingen på kast, for å holde motstanderen under kontroll nede på matten en tidsbestemt periode, samt for bruk av halslås eller armlås.

For et fullverdig kast gis det 10 poeng (ippon). Det vil si at kastet er utført hurtig, kontrollert og med stor kraft, slik at motstanderen hovedsakelig lander på ryggen. I mattekamp dømmes ippon hvis en utøver holder motstanderen i holdegrep i minst 20 sekunder, eller om motstander gir opp gjennom arm eller halslås. Nest høyeste scoring er 7 poeng (waza-ari). Dette tildeles kast som nesten er perfekte, eller for holdegrep som varer i minst 10 sekunder, men mindre enn 20 sekunder.

Dommeren kan tildele utøverne straff på to nivåer. For lettere overtredelser gis det straffen shido. Ved grovere overtredelser gis det straffen hansokumake. Hansokumake fører til diskvalifikasjon og tapt kamp. Den tredje shido utløser en diskvalifikasjon, og motstander blir utropt til vinner.

Kampen avsluttes med engang dersom en utøver tildeles ippon, tildeles waza-ari for andre gang, og dersom en av utøverne får direkte hansokumake eller sin tredje shido. Om en av utøverne ikke møter opp, eller en av utøverne velger å trekke seg under kampen vil kampen også avsluttes.

En kamp som går tiden ut, vinnes av den som har oppnådd høyere enkeltpoeng enn motstanderen. Poengene summeres ikke.

Hvis poengstillingen er lik etter innledende kamp, starter dommeren straks en ny kamp hvor den som får det første poenget vinner, såkalt Golden Score. En Golden Score-kamp kan også vinnes ved at motstanderen får direkte hansokumake eller sin tredje shido.

Historikk

Japaneren Jigoro Kano (1860–1938) grunnla i 1882 en egen treningsskole (Kodokan) i et buddhisttempel i Tokyo. Der utviklet han en ny sport kalt judo ved å fjerne slag, spark, støt og alle farlige grep fra det våpenløse kampsystemet jujutsu.

Kano og hans studenter brakte judo til Europa og USA, først til Frankrike og Storbritannia rundt 1890. Senere utviklet han judo videre i sin skole, som fremdeles er et av verdens ledende judosentre.

Kano var medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) fra 1909, men skapte judo først og fremst som en metode for fysisk trening og psykisk selvinnsikt, ikke som en konkurranseidrett (se budo). Etter andre verdenskrig fikk judo sitt gjennombrudd i vestlige land, og ble raskt en kampidrett med dannelse av internasjonale organisasjoner og mesterskap og etter hvert innføring av vektklasser.

Organisering og konkurranser

Den Europeiske Judounion ble stiftet i 1948, og arrangerte EM for herrer fra 1951, for kvinner fra 1982. Det finnes også en europacup for klubblag. International Judo Federation (IJF) ble stiftet i 1951. Det har 205 medlemsland (2019) og hovedsete i Seoul i Sør-Korea. VM for herrer er arrangert fra 1956, og for kvinner fra 1980. Mesterskapene går samtidig annethvert år. Fra 1994 er det også VM for landslag hvert fjerde år. Judo var for første gang olympisk idrett for herrer i Tokyo i 1964, deretter fra og med i 1972. Judo ble olympisk idrett for kvinner første gang i 1992. Under OL i Los Angeles i 1984 deltok følgende nordmenn: Alfredo Chinchilla (født 1962) –65 kg, Frank Evensen (født 1962) –71 kg og Fridtjof Thoen (født 1961) –78 kg. Under OL i Barcelona i 1992, deltok nordmannen Stig Traavik (født 1967) –71 kg.

Norge

I Norge er judo trent fra 1950-årene. Den første klubben var Norsk Judo og Jiujitsu Klubb, stiftet i 1960 av Henrik Lundh, den første norske utøveren som ble gradert til 5. dan. Norges Judoforbund ble stiftet i 1967 og har over 4600 medlemmer (2019).

NM er arrangert fra 1969, hvor det kåres mestere individuelt og for lag begge kjønn. De beste norske plasseringene i internasjonale mesterskap er VM-sølv og VM-bronse i 1982 til henholdsvis Inger Lise Solheim og Heidi Andersen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)