kannik – Store norske leksikon (original) (raw)

Kanniker ved Sankt Michael Stiftkirke Beromünster i Sveits

Faktaboks

Uttale

kˈannik

Etymologi

latin canonicus, av gresk canon, "stav eller stokk". I kirkelatin betyr canon målestokk eller mal.

Før 1100-tallet ble kanniktittelen brukt om alle geistlige i et bispedømme, unntatt munker. Prester som var tilknyttet private kirker og som ikke levde i fellesskap, fikk i høymiddelalderen betegnelsen sekulærkanniker eller sekulærprester, mens kanniktittelen ble brukt om geistlige knyttet til en katedral.

Kannikene levde i fellesskap, domkapittel, omtrent som munker, men hadde jordeiendommer og kunne opparbeide seg store rikdommer, både enkeltvis og som kollegium. Etter reformasjonen vedtok mot-reformasjonekonsilet i Trient å redusere kannikenes og domkapitlenes makt.

I Norge

Domkirkene i norske bispedømmer

Kannikene var i middelalderen knyttet til en av domkirkene i Norge:

Antallet kanniker var 24 i Trondheim, og 12 ved bispesetene i Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar. Hvor mange kanniker som var tilknyttet de øvrige bispesetene vites ikke sikkert.

Bakgrunn og myndighet

Kannikfunksjonen ble etablert i middelalderen etter en beslutning på kirkemøtet i Aachen i 817. Canonici regulares, regulære kanniker ga avkall på sin privateiendom, mens canonici saeculares, sekulærkannikene, beholdt den. De førstnevnte hadde også felles husholdning og levde et klosterlignende liv.

Kannikene var ofte innflytelsesrike personer som kom fra det øvre samfunnslag. Kannikeembetet var ettertraktet, avlønningen var svært god, og kanniker ble som regel stående i embetet livet ut.

I høymiddelalderen ble kanniktittelen brukt om prester som var tilknyttet domkirken, altså biskopens kirke. De levde i et fellesskap, kalt domkapitlet, og delte alle måltider (Mensa communis). Denne ordningen ble kalt kannikebordet. Kannikebordet bekostet kanikkenes kost og losji, betalte tjenerne og sto for alle daglige utgifter. Alle inntektene som lå til kannikebordet kom fra domkapitelets jordegods. I tillegg hadde kannikene en personlig inntekt fra et prebende, det vil si en eiendom knyttet til den enkelte kanikk, samt inntekter fra den sognekirken hvor kanniken var sogneprest.

I Norge fortsatte kannikembetet også etter reformasjonen. Edsformularet for kannikene i Trondheim fra omlag 1550, er kjent. I sin bok Descriptio Civitatis Christianensis hundre år senere omtaler Christen Staphensen Bang sokneprest Trugels Nielssøn, professor og lege Ambrosius Rhodius m.fl. som kanniker.

Det er ikke publisert noen omfattende litteratur om kannikene eller om domkapitlene i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer (3)