kjegle – matematikk – Store norske leksikon (original) (raw)

Kjegle er innen geometri et tredimensjonalt legeme som er begrenset av en kjegleflate (sideflaten) og en plan flate (grunnflaten). Oftest er grunnflaten en sirkel.

Avstanden mellom toppunktet og grunnflaten kalles kjeglens høyde. Hvis grunnflaten er en sirkel, sies kjeglen å være en sirkulær kjegle, og en rett eller skjev kjegleflate gir opphav til henholdsvis en rett eller skjev kjegle.

En rett linje gjennom grunnflatesirkelens sentrum og toppunktet til en sirkulær kjegle kalles kjeglens akse.

Volumet av en kjegle er en tredjedel av grunnflatens areal ganger høyden til kjeglen_._ For en sirkulær kjegle betyr det at volumet er lik \(\frac{1}{3}\pi r^{2}h\), når r er radius i grunnflaten og h er høyden av kjeglen.

Et plan som er parallelt med grunnflaten deler kjeglen i en toppkjegle og en rettavkortet kjegle. En rettavkortet sirkulær kjegle med høyde h har volum lik \(\frac{1}{3}\pi\)h(_R_2 + Rr + _r_2), hvor R er den største radien og r den minste radien.