klorfluorkarboner – Store norske leksikon (original) (raw)
Klorfluorkarboner (KFK) er en samlebetegnelse på kunstig fremstilte hydrokarboner der ett eller flere hydrogenatomer er erstattet med halogenene klor eller fluor, eller i noen forbindelser brom.
Faktaboks
engelsk chlorofluorocarbons, CFC
Også kjent som
KFK
KFK er meget stabile, ikke-korroderende og ikke-brennbare, og har liten akutt giftighet.
KFK blir også kalt freoner; KFK som inneholder brom, kalles haloner.
Anvendelse
De alminneligste KFK er gasser eller lavtkokende væsker. De har vært brukt i kjøleskap og kuldeanlegg, som aerosoldrivstoffer, som rensemidler og løsemidler og for å skumme opp mange typer skumplastmaterialer. Isolasjonsskum som brukes i hus, inneholder ofte KFK.
Virkning på miljøet
KFK som frigjøres, vandrer helt opp i stratosfæren, der også konsentrasjonen av ozon er høyest. I stratosfæren skjer en fotokjemisk nedbryting av KFK-molekylene, og det frigjøres kloratomer, som via mange kjemiske reaksjoner fører til at ozonlaget brytes ned.
KFK har også betydning for økningen i drivhuseffekten. Det er beregnet at et KFK-molekyl kan ha over 25 000 ganger så stor virkning på drivhuseffekten som et CO 2-molekyl.
Utfasing
Internasjonalt er bruken av KFK kraftig redusert gjennom et forpliktende samarbeid, se Montreal-protokollen. Fra 1995 er det i Norge kun tillatt å bruke KFK i laboratoriesammenheng.