konsertant – Store norske leksikon (original) (raw)
Konsertant er et musikkuttrykk som betyr konserterende. En konsertant fremførelse eller komposisjon er preget av (vekslende) solospill av flere utøvere. Ett eller flere instrumenter kontrasterer med resten av orkesteret. På denne måten får utøverne anledning til å briljere som solister.
Faktaboks
Uttale
kɔsɛrtˈã
Også kjent som
På italiensk: concertante eller concertato
Uttrykket brukes særlig i forbindelsen Sinfonia concertante, som på 1700-tallet var betegnelsen for en konsert med flere soloinstrumenter. Sjangeren utviklet seg i den klassiske perioden i vestlig kunstmusikk fra barokkens concerto grosso og kom til å omfatte både symfonien og konsertsjangeren. Det var med andre ord en sjanger hvor solisten var framtredende, som i konserten, eller hvor solisten kunne gjenkjennes som en del av det totale ensemblet uten å være framtredende.
Konsertant brukes også om musikk fra opera eller musikal som framføres som konsert, uten sceniske innslag.