kristenforfølgelser – Store norske leksikon (original) (raw)

Kristenforfølgelser er forfølgelse av kristne eller kristne kirker av myndigheter eller andre. Kristne ble sporadisk forfulgt i tidlig kristendom fram til begynnelsen av 300-tallet, da kristendommen hadde vunnet fram og offisielt blitt akseptert i Romerriket. Etter dette var den kristne kirken selv en maktfaktor i Europa, og ble ikke utsatt for forfølgelser. Det kunne fortsatt foregå forfølgelser av kristne, men de skyldtes indre motsetninger.

I moderne tid har kristenforfølgelser funnet sted under totalitære kommunistiske regimer, og i land kristne har reist til for å misjonere.

Idag er det særlig i muslimske land at det skjer åpen kristenforfølgelse. Mens forfølgelsen i visse land er et resultat av myndighetenes politikk, for eksempel i Iran og Saudi-Arabia, er det ellers ofte fundamentalistiske opposisjonelle grupper som er aktive, for eksempel i Egypt og Pakistan, der forfølgelsen også rammer de eldre etablerte kirkene.

I tidlig kristendom

I kristendommens først tid var det jødene som forfulgte de kristne. Med keiser Nero kom den romerske stat for alvor inn i bildet. Han gav de kristne skylden for Romas brann og laget folkeforlystelse av å brenne kristne som levende fakler. På hans tid ble Peter og Paulus martyrer.

Under de senere keiserne var det en rekke lokale og sporadiske forfølgelser. Det første edikt som tok sikte på å utrydde kristendommen, kom i 250, men først 50 år senere, under Diokletian, kom den store, systematiske forfølgelse som varte i åtte år. Alle som nektet å ofre til keiserens bilde, skulle tortureres og drepes. Planen lot seg ikke gjennomføre fordi de kristne var for mange.

Keiser Konstantin støttet seg på kristendommen og gjorde den til favorisert religion. Dermed var den klassiske martyrtid til ende. Under Theodosius den store ble kristendommen statsreligion i 392.

Moderne tid

Fra Konstantin til i dag har kirken selv vært en maktfaktor, og i den kristne delen av Europa var det ikke kristenforfølgelse i tiden mellom Konstantin og den franske revolusjonen. Riktignok kom det til forfølgelser innenfor kirken selv, som for eksempel av Valdenserkirken, som på slutten av 1100-tallet ble erklært for kjettersk av Den romersk-katolske kirke.

Etter den franske revolusjonen oppstod en ideologisk motivert kamp mot kirken, som sjelden har fått form av en åpenlys kristenforfølgelse, siden forfølgerne offisielt gjerne har hevdet religionsfrihet.

Under de totalitære kommunistiske regimer

Under totalitære kommunistiske regimer har kirken hatt vanskelige forhold. Sosiale og politiske motsetninger spilte riktignok ofte en vesentlig rolle ved siden av de ideologiske, spesielt i de tidlige faser av den russiske revolusjonen. Da ble prestene slått i hartkorn med den borgerlige overklasse og bekjempet som proletariatets fiender. Det ligger i de totalitære systemers vesen at de forlanger ideologisk ensretting. Kristendommen ble utålelig fordi den hevder en annen lojalitet enn lydigheten mot staten og partiet. At kirken i noen grad er en internasjonal maktfaktor, har også spilt inn. Det forklarer at den katolske kirken ofte er blitt hardere behandlet enn den ortodokse og de protestantiske kirkene.

I alle kommunistiske land var det en konflikt mellom kirke og stat. For å gi skinn av religionsfrihet ble gudstjenester gjerne tillatt. Derimot forsøkte man å hindre enhver religiøs påvirkning utenom gudstjenesten. Under forskjellige påskudd ble tusenvis av kirker stengt og prester ble overvåket. I Sovjetunionen risikerte kristne foreldre (særlig hvis de ikke tilhørte den ortodokse kirke) at barna ble tatt fra dem og sendt til kommunistiske oppfostringsanstalter. I Øst-Tyskland prøvde man å bekjempe kirkens konfirmasjon ikke bare ved å innføre en tvungen kommunistisk ungdomsinnvielse, men ved f.eks. å nekte de konfirmerte å få høyere utdannelse.

I misjonsland

Kristne misjonærer har blitt forfulgt i de landene de har reist til for å misjonere i. Motivene for forfølgelsen har vært svært forskjellige. At kristendommen var en fremmed, og fremfor alt de fremmedes religion, har ofte vært den viktigste grunnen.

I Japan, der kristendommen hadde sterk fremgang fra 1550, startet en systematisk og grusom forfølgelse på 1600-tallet. Fra 1638 til 1873 ble alle innbyggere kontrollert årlig, og alle som vegret seg for å tråkke på et hellig, kristent symbol, ble dømt til døden. I det første året skal det ha vært 38 000 martyrer. Så sent som i 1865 ble en større kristen menighet avslørt og utsatt for massakrer. Svært ofte har politiske og religiøse motiver vært uatskillelig sammenblandet, for eksempel ved aksjoner fra muslimske makthaveres side.

I muslimske land

Nå er det særlig i muslimske land at det skjer åpen kristenforfølgelse. Det finnes muslimske land med betydelige kristne minoriteter, for eksempel i Egypt og Iran. De gamle ortodokse kirkene blir oftest tolerert, mens nyere misjonerende protestantiske kirker har store problemer. Det er mange steder ikke tillatt for en muslim å gå over til kristendommen eller en annen religion (frafallsloven). Muslimer som konverterer til kristendommen, blir derfor ofte utsatt for utstøtelse av familien, trakassering, fengsling og i verste fall drap.