lakei – Store norske leksikon (original) (raw)
Lakei er en livrékledd tjener hos en høytstående person.
I overført betydning er en lakei en person som på uverdig måte lar seg utnytte av andre. Denne betydningen er nedsettende. For eksempel kan en person som lar seg bli utnyttet av okkupasjonsmakten, bli kalt lakei av motstandsbevegelsen.
Lakei kommer via fransk laquais fra spansk lacayo, som igjen kommer fra maurisk al-kaid, og har grunnbetydningen 'høvding' eller 'fyrste'. Betydningsendringen kommer av at de mauriske fyrstene hadde en underordnet rolle etter at de kristne gjenerobret områder på Den iberiske halvøy.